Et bilde kan få deg til å le uten å inneholde et eneste ord. Det høres selvfølgelig ut helt til man spør hvordan det skjer. Da viser det seg at vitsen i et bilde er et lite uhell i hjernens kjemi: Noe ser ut til å passe sammen, så gjør det plutselig ikke det, og hjernen må raskt avgjøre om det er farlig eller morsomt. Derfor er en humoristisk plakat et av de mest krevende bildene å henge på en vegg. Den må holde seg akkurat på riktig side av grensen, dag etter dag. I denne artikkelen går vi gjennom hva humorforskningen faktisk har vist om bilder, fra Paolo Bonaiutos modell til en hjernestudie med tretti deltakere og karikaturer, og omsetter det til praktiske valg for deg som vil ha en plakat som får gjestene til å smile.
Kort fortalt: Paolo Bonaiuto publiserte sin modell for humoropplevelsen i 2006 i tidsskriftet Empirical Studies of the Arts (årgang 24, sidene 3–41). En EEG-studie fra 2017 i Social Cognitive and Affective Neuroscience målte hjerneaktiviteten hos 30 deltakere med 64 elektroder mens de så på karikaturer. Kunstforskeren Philip Welding ved Leeds Arts University publiserte 26. februar 2024 et essay om humor, risikotaking og stillbilder i tidsskriftet Societies.
Bonaiutos modell: hvorfor en visuell vits krever både konflikt og avstand
Den italienske psykologen Paolo Bonaiuto viet en lang artikkel til spørsmålet de fleste kunsthistorikere overser: Hva skjer med betrakteren når et bilde er morsomt? Svaret hans, som han la fram i 2006, er at humor aldri oppstår gjennom ett enkelt grep. Først må bildet være lett å forstå, slik at betrakteren kan fylle inn det som mangler med sin egen erfaring. Deretter må det finnes en motsetning, et forventet mønster som brytes, eller en konflikt mellom to ting som ikke hører sammen. Til slutt må betrakteren kunne holde konflikten på avstand. Bonaiuto beskriver det som en tautrekking mellom å bli dratt mot konflikten og å ville beskytte seg mot den. Latteren kommer først når beskyttelsen vinner.
For den som skal velge veggkunst, er iakttakelsen hans om form og farge viktig. Ifølge artikkelsammendraget hjelper avrundede, stiliserte former betrakteren med å unngå å bli oppslukt av konflikten, i motsetning til kantete og detaljrike former. Det samme gjelder lekne, beroligende farger i stedet for skingrende og alvorlige. Med andre ord kan den samme motsetningen være morsom eller ubehagelig, avhengig av hvordan bildet er tegnet. En elefant som står på tå på en line, er morsommere med myke konturer og varme toner enn med skarp realisme og mørkt lys.
Bonaiuto trekker også en konklusjon om kunstnerne selv. Humor er vanlig i kunsten, skriver han, delvis fordi kunstnere og publikum deres har en tendens til å tåle konflikt og inkongruens bedre enn andre. Han bruker eksempler fra Leonardo, Michelangelo, Picasso og Magritte, og mener at de ofte brukte humormekanismer intuitivt snarere enn bevisst. Merk at vi her bygger på artikkelens sammendrag. Selve hele artikkelen ligger bak betalingsmur, så vi gjengir ikke detaljene i eksperimentene hans.
"Den samme motsetningen kan være morsom eller ubehagelig – forskjellen ligger i hvor mykt bildet er tegnet."
Tretti hjerner og en karikatur: hva EEG-studien fra 2017 faktisk målte
Hvis Bonaiutos modell er teorien, er hjernestudien fra 2017 målingen. Forskerne lot 30 deltakere se på karikaturer av kjente personer mens aktiviteten ble registrert med 64 elektroder på hodebunnen. Karikaturene varierte på to måter: hvor sterkt ansiktet var forvrengt, og om de følelsesmessige trekkene var negative eller positive. Det store spørsmålet var når i tid og hvor i hjernen latteren bygges opp.
Resultatene er mer oppløftende enn man kunne vente av et laboratorium. Sterkere forvrengning ga en sterkere humorreaksjon. Negative trekk ga en sterkere reaksjon enn positive. Forskjellene var synlige i flere av de såkalte ERP-komponentene, blant annet N170, N270, N400 og senere bølger, særlig over høyre frontallapp. I frekvensanalysen skilte theta-aktiviteten seg ut blant annet i fremre og bakre cingulum, mens alfa og beta skilte seg ut i motoriske områder. Forskerne knytter disse områdene til følelsesbearbeiding, gjenhenting fra hukommelsen og den typen bearbeiding som følger med latter og tilfredshet.
Hva betyr dette for en vegg i en stue? To ting. For det første bekrefter studien at overdrivelse er humorens drivstoff: Jo lenger bildet beveger seg bort fra det forventede, desto sterkere blir reaksjonen, så lenge betrakteren fortsatt kjenner igjen det den ser. For det andre viser den at humor ikke er en enkel følelse, men en kjede av trinn som involverer hukommelse og følelser. Det forklarer hvorfor et bilde som fungerer for deg, kan falle helt flatt hos naboen din. Karikaturene i studien forestilte kjente personer, noe som forutsetter at man allerede kjenner igjen ansiktene. Humor i bilder bygger alltid på delt forhåndskunnskap.
Duchamps bart og Magrittes pipe: vitsen kunsthistorien tok på alvor
Kunsthistorien har alltid hatt et ambivalent forhold til vitser. Samtidig er noen av 1900-tallets mest innflytelsesrike verk i bunn og grunn morsomme. I 1919 tegnet Marcel Duchamp en bart og et fippskjegg på en reproduksjon av Mona Lisa og ga den tittelen L.H.O.O.Q., et ordspill som uttalt på fransk blir en uanstendig setning. I 1929 malte René Magritte en pipe og skrev under den at dette ikke er en pipe. Begge arbeider med akkurat det Bonaiuto beskriver: en motsetning som er tydelig nok til at alle kan se den, og leken nok til at ingen føler seg truet.
Duchamp dukker også opp i Philip Weldings essay fra 2024. Welding trekker fram verket Tre standardstopp fra 1913–1914, der tråder falt fra én meters høyde og fikk danne sine egne mål, som et eksempel på at tilfeldigheter og mislykkede forsøk kan bli kunst. Han nevner også Fischli og Weiss' serie Equilibres fra 1984–1987, der hverdagsgjenstander balanserer oppå hverandre i umulige stabler, fotografert like før de velter. Duchamp og Fischli/Weiss har én ting til felles: De lar humoren bero på det som nesten går galt.
Tips: Test et humoristisk bilde ved å spørre deg selv om vitsen fortsatt fungerer når du allerede kjenner poenget. Bilder som bygger på ett enkelt poeng, blir kjedelige etter noen uker. Bilder der humoren ligger i formen, fargen eller en liten detalj man først oppdager etter måneder, holder lenger.
Stillbildet fryser øyeblikket før ulykken: Weldings tese om fotografi og latter
I essayet sitt fra 2024 argumenterer Philip Welding for at nettopp stillbildet er et særlig godt format for humor. Resonnementet hans bygger på semiotikeren Roland Barthes: Et fotografi fryser et øyeblikk og gjør det tvetydig, fordi vi ikke vet hva som skjedde like før eller etterpå. Tvetydigheten inviterer betrakteren til selv å fylle inn fortsettelsen, og i det rommet oppstår vitsen. Welding mener at betrakteren veksler mellom å kjenne faren fysisk og å vite at bildet er iscenesatt. Det er den samme balansen mellom nærhet og avstand som Bonaiuto beskriver.
Welding støtter seg på tall fra nettet for å vise hvor utbredt fenomenet er. Et søk på #epicfail på Instagram ga 7. januar 2023 hele 1 409 488 treff. YouTube-kanalen FailArmy hadde 16,6 millioner abonnenter i juli 2023, og én enkelt samling av kontormislykkede hadde 4,5 millioner visninger. Han nevner også Marina Abramović og Ulay sitt Rest Energy fra 1980, en forestilling der en spent bue rettes mot hjertet til Abramović i 4 minutter og 7 sekunder, og Erwin Wurms ettminutts skulpturer. Der er det nære på at vitsen tipper over og blir alvor.
Et viktig forbehold: Weldings tekst er et praksisbasert og kvalitativt essay. Den inneholder ingen publikumsstudier eller eksperimenter, og tolkningene hans av hvordan betraktere reagerer, er hans egne. Det gjør den interessant som idéresonnement, men ikke som bevis. Se på den som et skarpt tankeverktøy, ikke som en måling.
Slik henger du opp en vits: runde former, varme farger og en avstand som fungerer
Når vi oversetter forskningen til veggkunst, blir rådene overraskende konkrete. Bonaiutos observasjon om avrundede former og lekne farger peker mot illustrerte motiver med myke konturer, for eksempel dyr med menneskelige trekk, overdrevne proporsjoner eller gjenstander som oppfører seg uventet. Effekten av overdrivelse som ble målt i 2017, peker i samme retning: Gå gjerne litt for langt, men ikke så langt at motivet blir ugjenkjennelig. Og Weldings idé om det frosne øyeblikket betyr at bilder av noe som er i ferd med å skje, ofte er morsommere enn bilder av noe som allerede har skjedd.
Plasseringen spiller en rolle fordi humor er sosialt. I gangen ser folk et bilde i forbifarten, ofte stående, ofte med en fremmed ved siden av seg, og der fungerer en spøk som treffer på ett sekund. Ved spisebordet eller på kjøkkenet sitter man lenge og kan sette pris på et bilde med flere lag. På soverommet kan spøken bli litt for høylytt, og der fungerer roligere humor med få ord bedre. Les gjerne mer om hvordan plasseringen påvirker opplevelsen i guiden vår om konteksteffekten og hvorfor en plakat ser annerledes ut hjemme, og om hvordan navnet på et bilde styrer det vi ser i forskningen om tittelens effekt.
Formatet følger samme logikk som for andre motiver. En liten plakat i 21x30 eller 30x40 passer der spøken skal oppdages på nært hold, for eksempel i en trapp eller over en kommode. En stor plakat i 50x70 eller 70x100 passer der poenget skal synes fra andre siden av rommet. Velg en enkel ramme i tre eller svart metall, siden en dekorert ramme legger til enda et lag som konkurrerer med spøken. Hvis du vil at illustrasjonen skal føles leken, men likevel voksen, kan du se på hvordan kunstneren Charlie Mackesys skisser fungerer som veggkunst i artikkelen vår om utstillingen hans på Dulwich.
Blant Bozettos utvalg finnes humoristiske plakater med alt fra tørr ordlek til tegnede figurer, og illustrasjonsplakater der myke former og varme farger gjør at motsetningen føles trygg. For den som liker ironi på museumsnivå, finnes popkulturplakater, der spøken ofte bygger på noe vi alle allerede kjenner igjen. Husk at forskningen sier at forkunnskaper er en forutsetning for humor, så velg et motiv med en referanse du og gjestene dine deler.
Hva forskningen ikke vet – og hvorfor det er en god ting
Det finnes kunnskapshull som er verdt å nevne. Ingen av studiene ovenfor undersøker hvor lenge en bildehumor forblir morsom, eller hva som skjer når vi ser det samme bildet hver morgen i et år. Bonaiutos modell er teoretisk, EEG-studien brukte karikaturer av kjente personer under laboratorieforhold, og Welding skriver som kunstner og forsker snarere enn som måler. Vi kan altså ikke hevde at en humoristisk plakat blir mindre morsom over tid. Vi kan bare merke oss at logikken i modellene, der humoren krever at motsetningen føles ny, taler for at bilder med flere lag varer lenger enn bilder med bare ett poeng.
Det er en sympatisk form for usikkerhet. Humor er en av få følelser kunsten kan fremkalle uten å måtte være alvorlig, og forskningen har bare så vidt begynt å måle den. I mellomtiden kan du gjøre ditt eget eksperiment: heng opp bildet, og legg merke til om det fortsatt får deg til å smile etter tre måneder. Det er en test ingen EEG-måling kan gjøre for deg.
Vanlige spørsmål om humor i kunst og plakater
Vil du gi veggen et bilde som får gjestene til å smile før de har tatt av seg skoene? Begynn i kolleksjonen med humoristiske plakater, velg et motiv med myke former og varme farger, og kompletter med en smal ramme som lar spøken gjøre jobben. Hvis den henger der fortsatt og får deg til å smile etter et halvt år, har du funnet den rette.
Kilder: Bonaiuto (2006) i Empirical Studies of the Arts, EEG-studien om humoristiske tegninger (2017) og Welding (2024) i Societies.