Høsten 2026 henger et maleri på veggen i Santander som ingen utenfor en spansk legefamilie hadde sett på over åtti år. Det heter Villa Pilar, ble malt i 1940 av Leonora Carrington og vises nå offentlig for første gang. Her får du historien bak bildet, forklaringen på hvorfor hybridvesenene hennes føles så moderne, og konkrete råd om hvordan en surrealistisk plakat i hennes ånd kan fungere på veggen hjemme.
Kort fortalt: Faro Santander, et nytt kunstsenter på Paseo de Pereda i Santander, åpnet 8. september 2026. Utstillingen Leonora Carrington: The Symptomatic Surreal er den første som utelukkende er viet det Carrington skapte under innleggelsen i byen i 1940, og den varer til januar 2027. Den er produsert i samarbeid med Freud Museum i London. Villa Pilar og Down Below, begge malt i 1940, vises sammen der for første gang.
Villa Pilar: maleriet som har ligget skjult siden 1940
Historien om Villa Pilar begynner med en gave. Da Carrington forlot sanatoriet i Santander ved årsskiftet 1940–1941, ga hun et oljemaleri til legen sin, doktor Luis Morales. Maleriet ble værende i familien Morales' eie og har aldri tidligere vært stilt ut eller publisert. Først da teamet bak Faro Santander forsket i forbindelse med åpningen, kom verket fram i lyset, og i utstillingen henger det nå ved siden av søsterverket Down Below.
Motivet er et lite teater av skapninger. Fire dyreskikkelser står mot en grønnlig bakgrunn med et vulkansk landskap: en fri hest, en opprørsk hyene, en påfugl og en hvit vakthund. De er verken søte eller skremmende, men noe midt imellom, og det er nettopp denne spenningen som gjør bildet så magnetisk. Carrington maler dem med samme alvor som en renessansemaler ville ha lagt i et portrett.
Hvis du vil lese de opprinnelige kildene, kan du begynne med nyhetsrapporteringen om oppdagelsen hos Arte al Día, som beskriver funnet og sanatoriets historie, og Santanders egen pressemelding om åpningen av Faro Santander.
Santander 1940: sanatoriet der hun fikk tegne for å samle tankene
Bakgrunnen er dramatisk. Carrington, født i Lancashire i 1917, hadde bodd sammen med Max Ernst i Sør-Frankrike da andre verdenskrig brøt ut. Ernst ble internert som tysk statsborger, hun flyktet til Spania, og der brøt hun sammen. Hun ble sendt til doktor Luis Morales' sanatorium i Santander, der hun oppholdt seg fra 24. august 1940 til 1. januar 1941.
Det som der og da var en nedbrytende behandling, ble i ettertid et kunstnerisk vendepunkt. Legene oppmuntret henne til å tegne for, som de sa, å organisere tankene sine og forklare seg. Hun fylte skissebøker med pennetegninger og malte to oljemalerier: Villa Pilar og Down Below. Det sistnevnte viser sanatoriets hage, der pasientene er forvandlet til hybridvesener av mennesker og dyr. I 1941 ga hun det til den meksikanske diplomaten Renato Leduc i Madrid. Han hjalp henne med å komme seg videre til New York.
Hun skrev selv ned fortellingen i 1944 i boken Down Below, på spansk Memorias de abajo. Det er en uvanlig ærlig tekst om psykisk krise, skrevet av en som nektet å la andre tolke opplevelsen hennes for henne. Dette perspektivet er kjernen i hele utstillingen, og det er også grunnen til at bildene hennes fortsatt føles relevante i en tid da vi snakker åpent om psykisk helse.
"Carrington tegnet seg ut av krisen, og bildene ble igjen da sanatoriet var glemt."
Hesten, hyenen og påfuglen: Carringtons dyresymbolikk
Dyr er den røde tråden gjennom hele Carringtons liv. Hun vokste opp i en velstående familie på den engelske landsbygda, omgitt av hester og hunder, og hesten går igjen i kunsten hennes som et symbol på frihet og instinkt. I Villa Pilar beskrives nettopp hesten som fri, mens hyenen beskrives som opprørsk. Det er ikke tilfeldige valg. Carrington brukte dyrene som et alternativt språk, en måte å snakke om ting som var forbudt i oppvekstmiljøet hennes.
Som kunstretning hadde surrealismen ofte et mannlig blikk på kvinnen som muse. Carrington snudde på det. Hos henne er kvinnen den som handler, tryller og forvandler seg, ikke den som blir betraktet. Det gjør bildene tidløse på en måte som lett går tapt når kunsthistorien bare forteller om Dalí og Ernst. Vil du fordype deg i andre kvinnelige surrealister, anbefaler vi guiden vår til Remedios Varo på Louisiana, som delte både vennskap og en visuell verden med Carrington i Mexico.
Hvorfor fungerer hybridvesener så godt som veggkunst?
En hybrid skapning er et bilde du aldri blir ferdig med. Hjernen prøver hele tiden å plassere skapningen: er det et menneske, er det et dyr, hva vil den? Den uferdige tolkningen gjør at motivet fortsetter å være interessant lenge etter at et mer direkte bilde ville blitt usynlig i hverdagen. Det er den samme mekanismen som gjør at vi ser lenger på et ansikt som er litt feil, enn på et som er helt korrekt.
Fra Lancashire til Mexico by: en kunstner som aldri passet inn
Etter flukten via Madrid og New York bosatte Carrington seg i Mexico by i 1942, der hun ble boende til hun døde i 2011. Hun fant seg til rette i en krets av europeiske kunstnere i eksil, og det er her de mest kjente maleriene hennes ble til: kjøkkenscener med trollkvinner, dekkede bord for spøkelser og landskap der alkymi og hverdagsliv blandes.
Mexico er også forbindelsen til en annen stor høstutstilling, Frida: The Making of an Icon på Tate Modern, som vises til 3. januar 2027. Les guiden vår til Frida Kahlo på Tate Modern hvis du vil se hvordan de to kunstnernes billedverdener møttes og skilte lag. Begge brukte sin egen kropp og sin egen historie som råmateriale, og begge avviste forestillingen om at kvinners kunst skulle være dekorativ.
For den som vil forstå den større sammenhengen, har vi også en gjennomgang av surrealismen på Moderna Museet, der du kan se hvordan drømmekunsten kom til uttrykk i Sverige.
Det urovekkende vakre: hvorfor vi blir stående foran Carringtons bilder
Det finnes en egen type bilde som både tiltrekker og skremmer, og Carrington er en av dens fremste mestere. Skapningene hennes har ofte et smil som er vanskelig å tolke. Er det vennlig, truende eller bare fornøyd? Betrakteren får ikke noe fasitsvar, og det er en luksus i en hverdag der de fleste bilder vil selge noe eller forklare seg med en gang.
Kunstpsykologien snakker noen ganger om at ufullstendig informasjon holder blikket fast. Et motiv som kan avleses på to sekunder, blir raskt usynlig på en vegg. Et motiv som krever tolkning, fortsetter å gi noe tilbake. Det er derfor surrealistiske bilder ofte blir satt pris på av dem som bor lenge i samme bolig og vil ha et bilde som vokser med årene, i stedet for å gå lei.
Samtidig er det lurt å velge med omtanke. Et bilde med tydelig ubehag passer sjelden i rommet der du sover dårligst, mens det samme bildet kan gjøre underverker på et arbeidsrom eller i en gang. Spør deg selv om du vil at bildet skal være selskap eller en utfordring. Begge deler er helt legitime valg, men de fører til ulike plasseringer.
Carrington-stemningen på veggen: rom, formater og farger
Bozettos sortiment inneholder ikke verk av Carrington selv, men motiver som deler hennes bildespråk finnes i flere av kolleksjonene våre. Se blant kunstverk av kjente kunstnere for klassisk modernisme, i katter og dyrepostere for dyremotiver med personlighet, og i illustrasjonspostere for fortellende bilder. Den som foretrekker fargedrømmer uten figurer, finner noe blant abstrakte postere.
Soverommet og lesekroken
Surrealistiske motiver trives i rom der man vil la tankene vandre. Over sengen eller ved lesestolen holder det med én poster i 50x70 for å gi rommet et samtaleemne man aldri blir lei av. Hold rammen enkel, gjerne i svart eller eik, slik at bildet får tale. Plasser midten av posteren omtrent 145 centimeter over gulvet, i øyehøyde for den som står.
Gangen og trappen
I en gang passerer du bildet i forbifarten, og da fungerer en sterk, tydelig silhuett best. Velg et format som 30x40 eller 40x50, og heng to motiver side om side hvis veggen tillater det. En hybridvesen som møter gjestene ved inngangsdøren, sier med en gang noe om hvem som bor her.
Tips: Surrealistiske motiver blir mer levende mot en dempet bakgrunn. Velg en vegg i lys grågrønn, jordbrun eller varm hvit, og unngå tapet med eget mønster bak bildet. Mål opp veggflaten før du kjøper, og la det være minst 15 centimeter fri vegg på hver side av posteren, slik at motivet får puste.
Arbeidsrommet og kjøkkenbordet
Et arbeidsrom tåler godt et bilde som utfordrer tankene. Hengt ved skrivebordet, på siden av skjermen snarere enn rett foran den, fungerer en surrealistisk poster som en liten pause for blikket mellom to oppgaver. På et kjøkken eller ved et spisebord kan et dyrebilde med humor skape fellesskap, siden gjestene gjerne peker og foreslår hva skapningene tenker på.
Fargene: grønt, oker og vulkanrødt
Villa Pilars palett går i grønt med vulkanske innslag, og den passer godt i norske hjem. Grågrønt knytter seg til naturmaterialer som tre, lin og ull, mens en liten rødoransje detalj fungerer som aksent. Kombiner gjerne med tre i mellombrun tone og en lampeskjerm i varm hvit, slik at fargene i bildet gjentas i rommet uten at det blir en kopi av maleriet.
Tenk også på lyset. Mørke, mettede bilder med mye grønt eller svart trenger god belysning for at detaljene skal synes, særlig under høstens og vinterens korte dager. En liten vegglampe med varm lysfarge, omtrent 2700 kelvin, gjør at figurene kommer tydelig frem uten at bildet blir blankt av refleksjoner. Unngå å henge den rett overfor et vindu med direkte sollys, siden både fargene og glasset da kan skape problemer.
Ramme og passepartout til figurativ surrealisme
Figurative bilder med fine detaljer tåler en passepartout, fordi den gir blikket litt avstand til motivet. Regn med at passepartoutens bredde bør være omtrent en tidel av bildets kortside. Til en 30x40-plakat blir det altså rundt tre centimeter. Velg en ramme i tre eller smalt metall, og spør gjerne om glasset eller plasten har UV-beskyttelse hvis plakaten skal henge i et lyst rom. Mål alltid bildets yttermål før du velger ramme.
Vanlige spørsmål om Leonora Carrington og surrealistiske plakater
Ser du etter en plakat som får gjestene til å stoppe opp og spørre hva de ser? Utforsk alle plakatene våre og velg et bilde som forteller mer hver gang du ser på det.