Hvis du ser på et bilde av en kattunge i bare en sjuendedel av et sekund, har hjernen din allerede bestemt seg. Nevrovitenskapsfolk ved Oxford har målt at hjernens orbitofrontale bark reagerer på et babyansikt etter omtrent 140 millisekunder, lenge før du rekker å tenke ordet søt. Det forklarer hvorfor en plakat med en katt som drikker morgenkaffen kan få en hel gang til å mykne, og hvorfor dyremotiver er blant de mest solgte på norske vegger. Men forskningen viser noe mer overraskende enn at søte bilder gjør oss glade: De gjør oss også mer nøyaktige. Her går vi gjennom hva Konrad Lorenz, en japansk psykolog i Hiroshima og teddybjørnens hundreårige utvikling lærer oss om motivene vi velger å leve med.
Kindchenschema: Konrad Lorenz' oppskrift på søthet fra 1943
Den østerrikske etologen Konrad Lorenz beskrev i 1943 noe han kalte Kindchenschema, omtrent barneskjemaet. Tesen hans var at visse ansiktstrekk automatisk vekker et ønske om å ta vare på noen. Oppskriften er forbausende presis: et stort hode i forhold til kroppen, en høy og buet panne, store øyne som sitter lavt i ansiktet, runde kinn, en liten nese og munn samt en myk, avrundet kroppsform. Det spiller ingen rolle om ansiktet tilhører en menneskebaby, en valp, en ugleunge eller en tegneseriefigur. Hjernen leser proporsjonene, ikke arten.
Lorenz baserte mye av forskningen sin på observasjoner og tegninger snarere enn målinger, og deler av livsverket hans er omstridt av helt andre grunner. Men akkurat ideen om barneskjemaet har klart seg godt når den er blitt prøvd med moderne metoder. I 2009 publiserte Melanie Glocker og kolleger en studie i tidsskriftet PNAS, der kvinner uten egne barn fikk se babyansikter som var digitalt manipulert til å ha mer eller mindre Kindchenschema. Ved hjelp av funksjonell magnetresonanstomografi så forskerne at ansikter med tydeligere barneskjema ga sterkere aktivitet i nucleus accumbens, en sentral del av hjernens belønningssystem. Søthet er altså ikke bare en følelse vi beskriver i ettertid. Den viser seg som et målbart belønningssignal.
Raskt oppsummert: Konrad Lorenz beskrev Kindchenschema i 1943. Glocker mfl. viste i 2009 i PNAS at babyansikter med tydeligere barneskjema aktiverer hjernens belønningssenter nucleus accumbens. Forskergruppen til Morten Kringelbach i Oxford har målt at hjernen reagerer på babyansikter etter cirka 140 millisekunder. I Hiroshima forbedret 96 studenter prestasjonene sine med 44 prosent i en presisjonstest etter å ha sett bilder av dyreunger, mot 12 prosent etter bilder av voksne dyr.
Morten Kringelbach, Marc Bornstein og Catherine Alexander gikk gjennom forskningsstatusen i 2016 og beskrev søthet som noe som virker gjennom alle sansene, ikke bare synet. Den raske reaksjonen etter en sjudels sekund følges av en langsommere, mer vedvarende bearbeiding som henger sammen med omsorg og tilhørighet. De viste også at folk er villige til å anstrenge seg for å få se søte ansikter lenger. Dette er et viktig funn for den som velger kunst: Et motiv som får oss til å dvele med blikket, fungerer på en vegg vi passerer hundrevis av ganger i uken.
Kawaii-effekten i Hiroshima: Søte dyreunger gjorde studentene 44 prosent bedre
Den mest siterte studien om søthet og hverdagsliv kommer fra Hiroshima-universitetet. Psykologen Hiroshi Nittono og kollegene hans publiserte artikkelen The Power of Kawaii 26. september 2012 i tidsskriftet PLOS ONE. Opplegget var enkelt å forstå. Til sammen fikk 96 universitetsstudenter utføre oppgaver som krever nøye oppmerksomhet, to ganger. I det første eksperimentet skulle de bruke en pinsett til å plukke små gjenstander ut av hull, omtrent som i et klassisk selskapslekspill for presisjon. I det andre skulle de finne et bestemt siffer i en lang, tilfeldig sifferrekke.
Mellom forsøkene fikk deltakerne sortere sju dyrefotografier etter hvor godt de likte dem. Halvparten fikk bilder av valper og kattunger, halvparten av voksne hunder og katter. Resultatet var tydelig. I pinsettoppgaven ble gruppen som hadde sett dyreunger, 44 prosent bedre, sammenlignet med 12 prosent for gruppen som hadde sett voksne dyr. I sifferoppgaven var forbedringen 16 prosent mot én prosent. Deltakerne som hadde sett ungene, gjorde færre feil, men brukte også litt lengre tid. De ble, med forskernes ord, mer forsiktige.
To detaljer i studien er spesielt interessante. Kvinnene vurderte bildene som søtere enn mennene gjorde, men prestasjonsforbedringen var like stor hos begge kjønn. Og da forskerne i stedet viste bilder av appetittvekkende mat, uteble effekten. Det er altså ikke et hvilket som helst hyggelig bilde som skjerper fokuset, men noe spesifikt ved dyreungene. Nittono har foreslått at søthet vekker et beskyttelsesinstinkt som gjør oss mer forsiktige med det vi gjør med hendene og blikket.
Et søtt bilde på veggen distraherer deg ikke. Ifølge forskningen gjør det deg mer forsiktig med det du har foran deg.
For å være nøye med selve forskningen bør man si at effekten ble målt rett etter en kort pause fra bildene, ikke etter måneder med den samme plakaten på veggen. Vi venner oss til motiver, noe vi har skrevet om i artikkelen om hvorfor hjernen foretrekker visse kunstverk. Studien forteller likevel noe viktig om hva søte motiver gjør der og da når vi faktisk ser dem: De beroliger og skjerper på samme tid.
Teddybjørnens evolusjon: da leker tilpasset seg voksnes blikk
Et av de mest sjarmerende bevisene på kraften i barneskjemaet kommer fra en museumssamling i Cambridge. Etologene Robert Hinde og L.A. Barden målte teddybjørner som ble vist på Cambridge Folk Museum i 1985, og publiserte resultatene i tidsskriftet Animal Behaviour. De første teddybjørnene fra rundt 1900, oppkalt etter Theodore Roosevelt, lignet ganske mye på bjørner, med lav panne og lang snute. I løpet av de påfølgende tiårene fikk teddybjørnene gradvis høyere panne og kortere snute. Uten at noen hadde planlagt det, hadde leketøyet gjennomgått en slags kulturell evolusjon mot barneskjemaet.
Ti år senere, i 1995, ville forskere ved University of Portsmouth finne ut hvem det egentlig var som drev utviklingen. Psykologene Morris, Reddy og Bunting lot barn mellom fire og åtte år velge blant åtte teddybjørner, fire med voksne trekk og fire med barnlige trekk. De yngste barna valgte oftere bjørnene med voksne trekk. Først i seks- til åtteårsalderen foretrakk barna tydelig de babyaktige teddybjørnene. Konklusjonen som ofte trekkes, er at forvandlingen av teddybjørnen først og fremst gjenspeiler hva foreldre og besteforeldre falt for i butikken.
Den samme mekanismen kan ses i billedkunsten. Albrecht Dürers akvarell Feldhase fra 1502, som i dag befinner seg på Albertina i Wien, er ikke et søtt bilde i moderne forstand. Haren er avbildet med vitenskapelig presisjon, med hvert værhår og hvert hårstrå gjengitt. Likevel har den blitt et av kunsthistoriens mest elskede dyrebilder, blant annet fordi den sittende, sammenkrøkte kroppsformen og de store, mørke øynene treffer nøyaktig de trekkene Lorenz senere beskrev. I Japan vokste kawaii-estetikken fram som en hel visuell kultur i løpet av 1970-tallet, og i dag finner du arven etter den i alt fra illustrerte katter på kaffekopper til de lekne motivene i vår kolleksjon med illustrerte plakater.
Kattevideoene i Indiana: hvorfor vi oppsøker søte bilder når energien tar slutt
I 2015 spurte medieforskeren Jessica Gall Myrick ved Indiana University nesten 7 000 personer om vanene deres med kattevideoer på nettet. Studien ble publisert i tidsskriftet Computers in Human Behavior og har blitt en slags klassiker, delvis fordi temaet høres spøkefullt ut. Resultatene var mer alvorlige enn man skulle tro. Deltakerne følte seg mer energiske og positive etter å ha sett på videoene, og rapporterte mindre bekymring, irritasjon og nedstemthet. Gleden veide tyngre enn den dårlige samvittigheten over å ha utsatt noe annet.
Myrick fant også at omtrent en fjerdedel av videoene var slike folk aktivt hadde søkt opp, mens resten dukket opp ved en tilfeldighet. Det sier noe om hvordan vi bruker søte bilder: ofte som en rask pause for å hente oss inn igjen. En poster på veggen fungerer som en langsom, analog versjon av det samme. Den krever ingen klikking og ingen skjerm, og den er der når du kommer hjem en mørk novemberkveld. At søte og morsomme dyremotiver dessuten ofte har et glimt i øyet, forsterker effekten. Dette har vi gått nærmere inn på i artikkelen om humor i kunsten og hva forskningen om latter sier.
Søthetens bakside: når det blir for søtt
Forskningen har også et navn på den merkelige følelsen av å ville klemme noe som er for søtt: søt aggresjon, på engelsk cute aggression. Psykologer tolker det som en måte for hjernen å balansere en overveldende positiv følelse på. For innredningen er lærdommen praktisk. Et rom med ti veldig søte motiver kan føles klissete, mens ett eller to søte innslag blant roligere bilder gir varme uten å ta over. Det er kontrasten som gjør søtheten synlig.
Fra forskning til vegg: hvor søte dyremotiver gjør mest nytte hjemme
Hvis søte bilder både beroliger og skjerper konsentrasjonen, er spørsmålet hvor i hjemmet de gjør mest nytte. Hjemmekontoret er det mest åpenbare svaret. En liten poster i 21x30 eller 30x40 på veggen ved siden av skjermen, ikke bak den, gir blikket en kort pause som ifølge Hiroshima-studien kan gjøre deg mer nøyaktig når du vender tilbake til arbeidet. Velg et motiv med tydelige trekk fra barneskjemaet, som en kattunge med store øyne eller en liten, rund ugle, heller enn et fullvoksent dyr.
Hallen og entréen er et annet godt sted. Det er der du møter hjemmet etter en lang dag, og det er der en reaksjon på 140 millisekunder gjør størst forskjell. En katt med kaffekopp eller en and som venter utenfor badet gir en lett start på kvelden. Badet har for øvrig blitt et av de vanligste stedene for humoristiske dyreplakater, kanskje fordi det er et rom der vi uansett stopper opp en stund. I vår kolleksjon med katte- og dyreplakater finnes det hundrevis av motiver som spiller på nettopp denne kombinasjonen av søthet og humor.
Barnerommet er selvfølgelig et opplagt valg, men forskningen fra Portsmouth minner oss om at små barn ikke alltid foretrekker det vi voksne synes er søtest. La gjerne barnet være med på å velge blant motivene i barneplakatene våre. Og hvis du vil gi stuen et lekent innslag uten at det blir for søtt, passer de mer finurlige motivene blant våre humoristiske plakater, der dyrene ofte har en menneskelig vane eller et tørt budskap.
Tips: Bruk barneskjemaet som en sjekkliste når du velger dyreplakat. Spør deg selv om dyrets øyne er store og sitter lavt, om hodet er stort i forhold til kroppen, og om formene er runde. Jo flere ja, desto sterkere effekt. Heng deretter et slikt motiv i øyehøyde, cirka 145–155 cm til midten, på et sted der du ofte stopper opp, og balanser det med et roligere motiv ved siden av.
Format og ramme som fremhever det søte
Søte motiver gjør seg best i små og mellomstore formater. Et stort ansikt i 70x100 kan bli overveldende, mens den samme kattungen i 30x40 inviterer deg til å gå nærmere. Lyse rammer i eik eller hvitt forsterker det myke uttrykket, mens en tynn, svart ramme gir et grafisk og litt mer voksent inntrykk. Kombiner gjerne en søt dyreplakat med et naturmotiv eller en rolig tekstplakat i en liten gruppe på to eller tre, så får det søte selskap uten å ta over rommet. Forskningen på kunst og velvære i hjemmet viser dessuten at variasjon i motivene holder blikket interessert lenger.
Vanlige spørsmål om søte dyremotiver og Kindchenschema
Søte dyr på veggen er altså mer enn pynt. Ifølge forskningen er de en rask belønning for hjernen, en liten pause som gjør oss mer varsomme, og en påminnelse om at hverdagen ikke trenger å være så alvorlig. Les mer om hvordan hjernen reagerer på søthet hos Hiroshima-universitetet og i Oxfords gjennomgang av søthetsforskningen. Og når du vil finne akkurat ditt motiv med store øyne og runde former, kan du bla blant kattene, uglene, endene og froskene våre og velge plakaten som får deg til å smile allerede i døren.