Den 1. november 2026 stenger utstillingen Projet pour une révolution på Fondation Vasarely i Aix-en-Provence, og med det avsluttes feiringen av at Victor Vasarelys egen bygning fyller femti år. For den som vurderer en plakat med bevegelse i overflaten, er dette en god anledning til å forstå hvorfor Vasarely ønsket å flytte kunsten ut av rammen og ut i byen. De geometriske bildene hans har blitt noen av de mest gjenkjennelige motivene innen op-art, og de fungerer i hjemmet av samme grunn som de fungerte på universitetsbygninger i Caracas: Øyet kan ikke la dem være i fred.
Kortfakta: Utstillingen Projet pour une révolution. Vasarely et l'architecture vises fra 12. juni til 1. november 2026 på Fondation Vasarely i Aix-en-Provence. Den er et samarbeid med Centre Pompidou og kurateres av Michel Gauthier og Stéphanie Quantin-Biancalani. Bygningen ble innviet i 1976, så 2026 er jubileumsåret. Victor Vasarely ble født i Pécs 9. april 1906 og døde i Paris 15. mars 1997.
Zebra 1937: bildet som kalles op-artens første
Vasarely begynte ikke som optisk kunstner. Han kom fra Pécs i Ungarn, studerte først medisin og skiftet deretter retning. Omkring 1928–1929 ble han tatt opp ved Sándor Bortnyiks private skole Műhely i Budapest, som ofte beskrives som en ungarsk gren av Bauhaus-tenkningen. Der lærte han å se grafisk form som et språk: Linje, fargeflate, rytme og kontrast var verktøy, ikke dekorasjon. Skolen holdt åpent fram til 1938, og sporene etter den følger ham gjennom hele karrieren.
Allerede i 1937 malte han Zebra, to svart-hvite dyr der stripene flyter sammen til én bølgende flate. Noen forskere mener at bildet er et av de aller tidligste eksemplene på op-art, drøyt tjue år før stilen fikk navnet sitt. Det interessante er at det ikke går an å skjelne noen enkelt sebra: Øyet prøver å sortere stripene i to kropper, mislykkes og tvinges til å gjøre vurderingen om igjen og om igjen. Det er akkurat denne mekanismen som gjør en Vasarely-plakat levende i et rom, selv når ingen ser direkte på den.
Etter krigen fortsatte han å videreutvikle den samme ideen. Ved å erstatte bildet av en figur med et system av firkanter, sirkler og romber kunne han få hele bildeflaten til å pulsere, svulme opp og trekke seg sammen uten at en eneste linje var bøyd ved en feil. Hvert felt hadde en matematisk logikk, og hver forskyvning var tilsiktet. Denne nøyaktigheten gjør at verkene hans tåler å bli studert lenge, og egner seg for reproduksjon: Ingenting går tapt i et godt trykk, fordi alt allerede handler om presise kanter og rene fargeflater.
Hvis du vil forstå hvordan Vasarelys svart-hvite formspråk henger sammen med skolen som formet ham, er guiden vår til Bauhaus og kunstskolens fulle historie et godt supplement. Her ser man den samme tanken: Form og funksjon skal møtes, og kunsten er en del av hverdagen snarere enn noe som hører hjemme bak glass.
Espace-gruppen og Caracas 1954: da kunsten forlot lerretet
Etter andre verdenskrig vokste Vasarelys interesse for arkitektur. På begynnelsen av 1950-tallet sluttet han seg til gruppen Espace, grunnlagt av André Bloc og Félix Del Marle, som hadde som mål å skape en syntese mellom kunstformene: Malere, skulptører og arkitekter skulle arbeide sammen i stedet for hver for seg. I 1954 holdt gruppen en utstilling i Biot, og samme år skapte Vasarely sine første såkalte arkitektoniske integrasjoner i Caracas, der hans fargede geometriske former ble innlemmet i bygningene på universitetsområdet.
Det var begynnelsen på et livslangt prosjekt. Vasarely drømte om en kunst som skulle deles av alle, og som skulle finnes i nabolag, trappeoppganger og på torg. Det mest ambisiøse forslaget, Cité polychrome du bonheur, den flerfargede lykkebyen, ble aldri virkelighet. Men ideen lever videre i hvert trykk som tar geometrien fra museumssalen til en stue. Jubileumsutstillingen i Aix handler nettopp om dette: hvordan en kunstner forsøkte å omforme et visuelt språk til et bygd miljø, og hvordan bildene hans kan leses som forslag til en annen måte å bo på.
«Vasarely ville ikke henge kunst på veggen – han ville at selve veggen skulle bli kunst, og da det ikke gikk, fikk bildet duge.»
Gordes 1970 og Aix 1976: kunstneren som bygde sitt eget museum
Vasarelys første eget museum åpnet 5. juni 1970 i et renessansepalass i Gordes i Provence og holdt åpent til 1996. Seks år senere, i 1976, ble Fondation Vasarely innviet i Aix-en-Provence, en bygning han selv kalte Centre architectonique. Pressematerialet fra Pompidou-senteret beskriver det som et av få arkitektoniske verk etterlatt av en kunstner, og omtaler det som et «Sixtinsk kapell for den optisk-kinetiske kunsten». Det er en stor formulering, men den fanger ambisjonen: Bygningen er ikke en ramme rundt verkene, men et verk i seg selv.
Samme år, 1976, ble det grunnlagt et Vasarely-museum i fødebyen hans, Pécs. I 1987 fulgte et museum i Zichy-palasset i Budapest med mer enn fire hundre verk. At tre museer i tre land bærer navnet hans, sier noe om hvor sentral han ble for ungarsk og fransk modernisme. Hvis du vil følge trådene mellom Vasarelys verden og andre kunstnere som arbeidet med lys, bevegelse og farger, kan du lese guiden vår om Julio Le Parc på Tate Modern, en av kunstnerne som delte interessen hans for kinetisk kunst.
Mer om utstillingen i Aix og om Vasarelys arkitektoniske ideer finnes i Centre Pompidous pressemateriale om utstillingen.
The Responsive Eye 1965 og Salyut 7 1982: op-artens gjennombrudd og reise ut i verdensrommet
I 1965 deltok Vasarely på utstillingen The Responsive Eye på Museum of Modern Art i New York, kuratert av William C. Seitz. Den ble et internasjonalt gjennombrudd for op-art, og bildene spredte seg raskt til mote, reklame og interiør. Det som skjedde etterpå, er kanskje den beste forklaringen på hvorfor Vasarely fortsatt fungerer som trykt kunst: Han var en av de første store kunstnerne som bevisst arbeidet med flere eksemplarer av det samme bildet. Serigrafier, der fargen presses gjennom en duk lag for lag, passet geometrien hans som hånd i hanske.
I 1982 tok astronauten Jean-Loup Chrétien med seg 154 spesielt fremstilte serigrafier om bord på romstasjonen Salyut 7. De ble senere solgt til inntekt for Unesco. Det er vanskelig å finne et bedre bevis på tanken om at kunst skal kunne reise, deles og henges opp hvor som helst. Et trykk på papir hjemme hos deg er altså ikke en lavbudsjettvariant av Vasarely, men et format han selv omfavnet.
Hvilke rom tåler en optisk plakat
Optisk kunst er en særlig utfordring hjemme, fordi bildet aktivt påvirker øyet. Den som henger en stor, kontrastrik plakat inspirert av Vasarely rett overfor TV-en, kan ende opp med et bilde som sliter mer enn det beriker. Forskningen på visuell stress, som vi har gått gjennom i guiden om mønstre som sliter på øynene, viser at tette, repetitive kontraster kan føre til ubehag hos enkelte betraktere. Det er ingen grunn til å unngå op-art, men det er en grunn til å velge plassering med omhu.
Gang, trappeoppgang, arbeidsrom og mellomrommet mellom to dører er steder der blikket passerer raskt, og der bevegelsen i bildet blir et innslag snarere enn en belastning. I stua fungerer en Vasarely-poster best når den henger alene på en rolig flate, med god plass rundt seg, og ikke ved siden av en bildevegg med mange motiver. På soverommet er mykere geometri med farger som ligger nær hverandre, et klokere valg enn skarp svart-hvitt-kontrast.
Tips: Test en optisk poster ved å holde den opp på det ønskede stedet i to dager før du bestemmer deg. Gå forbi den i forskjellig lys, fra kjøkkensiden og fra sofaen. Hvis den fortsatt føles livlig, men ikke påtrengende, etter den andre dagen, har du funnet riktig sted.
Svart-hvitt, farger eller ren geometri: slik velger du Vasarely-inspirert kunst
Vasarelys kunst kan deles inn i tre retninger som alle fungerer som trykt kunst. Den første er svart-hvitt: sebraer, rutenett og striper der kontrasten gjør hele jobben. Hos oss finner du dem som svart-hvite postere, der grafikken står sterkt uten farger. Den andre er de fargerike geometriske komposisjonene, der små nyanseforskjeller får flater til å bule ut eller trekke seg tilbake. Den tredje er de rendyrkede formstudiene, sirkler og kvadrater som varierer i størrelse og ser ut til å bevege seg.
Hvis du vil utforske hele spekteret av geometri i trykk, er grafiske postere det naturlige startstedet, og for deg som liker å kombinere formspråk med fargeflater, har vi en samling med abstrakte postere. De som vil følge tråden tilbake til skolen som formet Vasarely, finner bildet sitt blant våre Bauhaus-postere.
Når det gjelder format, fungerer 50x70 centimeter best for de fleste hjem. Det er stort nok til at geometrien gjør inntrykk på avstand, men ikke så stort at bevegelsen tar over rommet. I gangen og trappeoppgangen kan 70x100 være verdt å vurdere. En tynn, svart treramme gir bildet en skarpt avgrenset kant, mens en hvit ramme med passepartout demper inntrykket og passer bedre på soverommet. Unngå brede, dekorative rammer: Vasarely tenkte i rene kanter.
De som vil bygge det ut til en større komposisjon, kan blande en Vasarely-inspirert poster med mer organiske motiver, for eksempel planter eller landskap, slik at geometrien får roligere selskap. Se på kunstverk av kjente kunstnere for å finne bilder som deler fargepaletten, men ikke konkurrerer om oppmerksomheten.
Vanlige spørsmål om Victor Vasarely og op-art
Femti år etter at Vasarely innviet sitt eget museum, er tanken hans fortsatt lett å ta til seg: Bilder skal ikke være forbeholdt utstillingssaler og samlere. Utforsk våre grafiske plakater eller bla gjennom svart-hvite motiver og finn et bilde som får øyet til å arbeide, i riktig rom og på riktig avstand. Jubileumsåret er dessuten en god anledning til å velge noe som tåler å bli sett lenge, og som fortsetter å gi øyet noe nytt å gjøre lenge etter at den første begeistringen har lagt seg.