På Nasjonalmuseet i Oslo er ordet «Woman» strøket over i tittelen på utstillingen. Det som står igjen, er Painter, og det er nettopp poenget: Fra 8. oktober 2026 til 7. februar 2027 vises 51 malerier av 19 kunstnere som arbeidet i Nord-Europa og Italia mellom 1550 og 1650, og de presenteres som yrkesaktive malere, ikke som unntak. For den som vurderer en plakat med dybde, lys og en fortelling bak, er utstillingen en snarvei inn i et kapittel av kunsthistorien som lenge ble oversett. Her er hva som vises, hvorfor det er viktig, og hvordan motivene til disse malerne kan få plass i et hjem.
Kortfakta: Woman Painter vises på Nasjonalmuseet i Oslo fra 8. oktober 2026 til 7. februar 2027 og består av 51 malerier av 19 kunstnere, skapt mellom 1550 og 1650. Utstillingen er laget i samarbeid med Galleria Borghese i Roma, dit den reiser fra 15. mars til 30. mai 2027. Lånene kommer blant annet fra Rijksmuseum, Uffizi og Nationalmuseum i Stockholm. Et stilleben fra Nasjonalmuseets egen samling vises for første gang som et verk av Clara Peeters.
Et overstrøket «Woman»: utstillingen som vil slutte å snakke om unntak
Tittelen sier allerede det meste. Ved å stryke over ordet «Woman» vil Nasjonalmuseet vise at disse kunstnerne ikke var kuriositeter, men fullt ut deltok i det europeiske kunstlivet. I utstillingen møter vi blant andre Sofonisba Anguissola (cirka 1530–1625), Lavinia Fontana (1552–1614), Artemisia Gentileschi (1593 til omkring 1654), Clara Peeters (cirka 1585 til omkring 1655), Michaelina Wautier (1604–1689) og Judith Leyster (1600 eller 1610–1660). Det er seks navn med helt ulik bakgrunn, men de har én ting til felles: De tok betalt, bygget seg et ry og fikk oppdrag.
Utstillingen har en særlig nordisk dimensjon. Museet viser samtidig verk av den norske portrettmaleren fra 1800-tallet, Asta Nørregaard, og blant de internasjonale utlånene finnes verk fra Nationalmuseum i Stockholm. Det betyr at den som reiser til Oslo, kan se svenske samlinger i en ny sammenheng. Den som ikke reiser, kan likevel ta med seg tanken hjem: Et maleri trenger ikke være signert av en kjent mann for å være verdt å henge opp.
Utstillingen har dessuten en detektivhistorie i seg. Et stilleben fra museets egen samling, Still Life with Small Game and Grapes on a Gilded Tazza fra omkring 1620, vises nå for første gang som et verk av Clara Peeters. Omattribueringen bygger på forskning av kuratoren Cynthia Osiecki. Ett enda penseldrag från ett namn till ett annat kan förändra hur ett konstverk läses, och hur mycket vi förstår av den som målade det.
Clara Peeters og kniven med navnet på: stillebenet som signatur
Hvis en kunstner i utstillingen passer til kunsttrykk i hjemmet, er det Clara Peeters. Hun var i Amsterdam i 1611 og i Haag i 1617 og regnes som en av de tidligste malerne av stilleben med mat. Hennes første kjente signerte og daterte maleri er fra 1607. Hun har signert 31 verk, og ytterligere 76 tilskrives henne med varierende grad av sikkerhet. På Prado-museet finnes en serie på fire store stilleben, hvorav tre er datert 1611, som tilhørte den spanske kongefamilien. Blant dem finnes det som kan være det eldste kjente stillebenet med dødt vilt.
Det mest sjeldne grepet er likevel måten hun skjuler seg selv i bildet på. På flere av maleriene hennes er navnet hennes inngravert på skaftet til en dekorert brudekniv av den typen antwerpenske sølvsmeder laget omkring 1595–1600. I de blanke flatene på beger og forgylte skåler ses dessuten et lite portrett av maleren selv, speilet i metallet. Dette er en tradisjon som går tilbake til nederlandske mestere, men Peeters gjorde den til sitt kjennetegn. I praksis sa hun: Jeg står her, midt i bildet, mellom osten og ripsene.
"Clara Peeters signerte stillebenene sine med en kniv og sitt eget ansikt i et sølvbeger – en av kunsthistoriens stilleste måter å si at jeg var her på."
Markedet har forstått det. Peeters’ auksjonsrekord er et blomsterbilde fra 1612, Roser, liljer, en iris og andre blomster i en keramikkvase, som ble solgt hos Christie’s i New York 10. juni 2022 for 1,2 millioner dollar i hammerslag, eller 1,5 millioner inkludert gebyrer. Ifølge Artprice har hun hatt 49 offentlige auksjonssalg, det første i 1987 og det siste i 2025. Dette er tall som viser at et navn som en gang nesten forsvant, nå verdsettes som et av barokkens viktigste. Mer om livet og verkene hennes finnes på Wikipedias side om Clara Peeters.
At Nationalmuseum i Stockholm er utlåner, gjør at utstillingen også sier noe om svenske samlinger. Barokkens kvinnelige malere har vært i museene våre hele tiden, men ofte under andre navn eller helt uten navn. Omattribueringen av Peeters’ stilleben i Oslo er et eksempel på hvordan forskning kan flytte et verk fra anonymitet til en tydelig avsender, og dette arbeidet pågår mange steder i Europa akkurat nå.
For den som samler på kunst, eller bare vil henge opp noe som varer i mange år, er det verdt å merke seg hva som skjer når en historie endres. Bilder som tidligere ble regnet som verk av annenrangs kunstnere, løftes fram, stilles ut og blir ettertraktet igjen, og interessen merkes både hos museene og dem som innreder. Det er en god grunn til å velge motiver med omhu i stedet for å følge bare kortvarige trender.
Artemisia, Sofonisba og Judith: tre måter å ta plass på 1600-tallet
Artemisia Gentileschi malte Susanna og de gamle mennene i 1610, 17 år gammel, og det er hennes tidligste bevarte verk. Judith halshugger Holofernes finnes i flere versjoner, den første fra 1612–1613 på Capodimonte i Napoli og den andre, malt mellom 1614 og 1620, i Uffiziene i Firenze. Hun var den første kvinnen som ble medlem av kunstakademiet Accademia delle Arti del Disegno i Firenze. Motivene hennes er dramatiske, kroppslige og direkte, og de har fått nytt liv i moderne feminisme, men de er også mesterlige leksjoner i lyssetting.
Sofonisba Anguissola, den eldste i selskapet, fikk en posisjon som gjør henne unik for sin tid. Portrettene hennes av familie og hoff skildrer mennesker midt i hverdagen: en latter, en søskenflokk i lek, et blikk som møter betrakteren. Judith Leyster, som virket i Haarlem, er kjent for sine muntre selskapsbilder, der musikere og drikkebrødre ser ut til å ha stanset midt i en setning. Du kan følge den nederlandske skolen videre i guiden vår til Hals og Rembrandt i Haarlem, der Leysters samtidige står i sentrum.
Felles for dem alle er at de arbeidet i en verden som ikke var laget for dem, og at verkene likevel har overlevd. Det gir et solid grunnlag for en poster: Bildet bærer med seg fortellingen om hvordan det ble til, og den fortellingen følger med inn i rommet.
Fra Peeters’ bankettbord til spiseplassen din: stilleben som poster
Stilleben er en av få sjangre som fungerer nesten overalt i et hjem. Det skyldes at motivene er hverdagslige: frukt, fisk, ost, brød, blomster, glass. På et kjøkken eller ved et spisebord blir et bilde av et dekket bord en naturlig forlengelse av det som skjer i rommet. Peeters særegne stil, med mørk bakgrunn og sterkt lys på metall og frukt, gjør at bildene også fungerer i rom som ellers mangler dagslys.
Vi har skrevet om hvordan stilleben kan spille på farger og lys i guiden om Zurbaráns sitroner på Louvre, og mye av det gjelder også her. En mørk bakgrunn med et motiv som er skarpt belyst, kommer best til sin rett med en tynn treramme eller en svart ramme, gjerne med en diskret passepartout som fremhever de lyse partiene i bildet. Blomsterstilleben fra samme periode, med roser og liljer i en krukke, finner du blant våre plakater med blomstermotiver.
Tips: Skal du henge et stilleben på spiseplassen? Plasser bildet slik at midten er cirka 145 centimeter over gulvet, men heng det litt lavere hvis dere som regel sitter når dere spiser middag. Lyset fra en lampe over bordet får de mørke partiene i barokkmaleriet til å gløde.
Konkrete valg: motiver, formater og rom for barokkens kvinner
Hvis du vil ta med deg noe fra utstillingen hjem, kan du begynne med å tenke på hvilket rom som trenger en fortelling. Kjøkkenet og spiseplassen er opplagte steder for stilleben, og her finner du flere ideer blant våre kjøkkenbilder og blant sitrus- og fruktplakater. Frukt i sterkt lys mot en mørk bakgrunn er akkurat den typen motiv som Peeters, Zurbarán og deres etterfølgere gjorde til sin egen sjanger.
Portretter krever litt mer omtanke. Et portrett av en kvinne fra 1500- eller 1600-tallet har en annen nærhet enn et stilleben, fordi blikket møter betrakteren. I en stue eller en gang fungerer det best når portrettet henger i øyehøyde og får en egen vegg, eller som en del av en bildevegg der flere bilder spiller sammen. Hvis du vil kombinere eldre motiver med nyere, kan du bla gjennom kunstverk av kjente kunstnere og finne bilder med en felles palett, for eksempel varme jordfarger og dyp grønn.
Formatmessig er 50x70 centimeter et trygt valg for stilleben og portretter, mens 30x40 passer på en bildevegg der flere motiver skal få plass. Et stort bilde på 70x100 kan gjøre et stilleben nesten fysisk: Frukten får naturlig størrelse, og rommet forvandles til et bankettbord. Husk at de mørke bakgrunnene i barokkmalerier kommer dårligere til sin rett i rom med kraftig motlys. Heng bildet der dagslyset faller skrått inn på det, slik at overflaten ikke reflekterer.
En annen inspirasjonskilde er guiden vår til Eva Gonzalès på Petit Palais, der en annen glemt maler blir gjenoppdaget. De to utstillingene deler tanken om at kunsthistoriens glemte kvinner fortjener plass på veggene, ikke bare i fotnotene. Hvis du vil følge Peeters' priser og auksjonshistorikk, kan du lese hele Artprices artikkel om utstillingen.
Ofte stilte spørsmål om Woman Painter og barokkens kvinnelige malere
Utstillingen i Oslo minner oss om at kunsthistorien alltid har hatt flere kvinnelige malere enn det lærebøkene nevner. Utforsk kunstverk av kjente kunstnere, plakater til spisestuen og fruktmotiver for å finne et bilde med en ekte historie, og la det få plass der dere samles hver dag.