Der Blaue Reiter – kunstbevegelsens historie, Kandinsky, Marc og almanakken

Der Blaue Reiter er kunstbevegelsen som ga tysk ekspresjonisme dens mest lyriske og åndelig ladede uttrykk, og kretsen hvis kunst i dag henger som plakater i flere nordiske hjem enn noe annet avantgarde fra 1910-tallet. Gruppen ble dannet i München vinteren 1911, holdt sammen i knapt tre år og ble oppløst da første verdenskrig brøt ut. Likevel er disse årene nok til å forklare hvorfor blå hester, svevende fargeflater og nesten musikalske komposisjoner ble et eget bildespråk – et språk som Wassily Kandinsky, Franz Marc, Gabriele Münter, August Macke og Paul Klee utviklet parallelt uten noen gang å undertegne et felles manifest.

Det uvanlige med Der Blaue Reiter er at bevegelsen aldri var en forening med medlemsregister og vedtekter, men et redaksjonelt prosjekt. Kandinsky og Marc kalte seg redaksjonen, ga ut en almanakk og arrangerte to utstillinger for å vise hva de mente. Nettopp derfor ble kretsen så åpen: bayersk folkekunst på glass, afrikanske masker, middelalderske tresnitt, barnetegninger og Arnold Schönbergs noter havnet side om side med Cézanne og Picasso. Denne åpenheten er også grunnen til at formspråket har eldet så godt – bevegelsens verk fungerer like godt i en norsk stue i 2026 som i et München-galleri i 1912.

Innhold
↓ Hva er Der Blaue Reiter?
↓ Bruddet i München 1909–1911
↓ Almanakken og de to utstillingene
↓ Kunstnerne i kretsen
↓ Formspråk, farge og åndelighet
↓ Krigen, spredningen og Stockholm 1916
↓ Arven: Bauhaus, Lenbachhaus og markedet
↓ Der Blaue Reiter i hjemmet
↓ Tidslinje
↓ Beslektede kunstbevegelser
↓ Vanlige spørsmål om Der Blaue Reiter

Hva er Der Blaue Reiter?

Der Blaue Reiter – på norsk Den blå rytteren – er betegnelsen på den utstillings- og publiseringsvirksomheten som Wassily Kandinsky (1866–1944) og Franz Marc (1880–1916) drev i München mellom desember 1911 og sommeren 1914. De to var eneansvarlige redaktører for almanakken med samme navn, som kom ut i midten av mai 1912 hos forlaget Piper i et opplag på rundt 1 100 eksemplarer. Rundt redaksjonen samlet det seg en løs krets av malere: Gabriele Münter, August Macke, Paul Klee, Alexej von Jawlensky, Marianne von Werefkin, Alfred Kubin, Heinrich Campendonk, Albert Bloch og brødrene David og Vladimir Burljuk.

I motsetning til Die Brücke i Dresden, som var en formell kunstnersammenslutning med felles atelierarbeid, var Der Blaue Reiter aldri en organisasjon. Det fantes ingen medlemsavgifter, ikke noe styre og ingen felles stil. Det som forente dem, var en overbevisning: at kunsten skulle uttrykke åndelig sannhet snarere enn å gjengi synsinntrykk, at farger hadde en egen betydning uavhengig av gjenstanden de beskrev, og at maleri og musikk var beslektede kunstarter. Kandinsky formulerte tanken i skriftet Om det åndelige i kunsten, trykt i München i desember 1911.

Kort fortalt: Virksom 1911–1914 med base i München og landsbyen Murnau i Bayern · Grunnleggere og eneste redaktører: Wassily Kandinsky og Franz Marc · Den første utstillingen åpnet 18. desember 1911 hos Heinrich Thannhauser og viste 43 verk av 14 kunstnere · Almanakken kom ut i mai 1912 med over 140 bildeproduksjoner og 14 essays · Opplaget ble finansiert av industrimannen Bernhard Koehler · Vandreutstillingen turnerte i elleve europeiske byer 1912–1914, deriblant Göteborg · Gabriele Münter donerte over 1 000 verk til Lenbachhaus i München i 1957 · Franz Marcs Die Füchse fra 1913 ble solgt hos Christie's i London 1. mars 2022 for 42,66 millioner pund, kunstnerens auksjonsrekord.

Bruddet i München 1909–1911

Forhistorien begynner i Neue Künstlervereinigung München, N.K.V.M., som ble grunnlagt i 1909 på initiativ av Marianne von Werefkin, Alexej von Jawlensky, Adolf Erbslöh og samleren Oscar Wittenstein. Kandinsky ble foreningens første formann og organiserte utstillingene i 1909 og 1910. Allerede her fikk han inn den såkalte firekvadratmeterklausulen i vedtektene, en regel om hvor stor plass et innsendt verk kunne oppta – en detalj som senere ga ham argumentet for å forlate foreningen.

Spenningen økte i takt med at Kandinskys maleri ble stadig mer abstrakt. De konservative kreftene i N.K.V.M. ville holde fast ved en gjenkjennelig motivverden. Kandinsky gikk av som formann 10. januar 1911 og ble etterfulgt av Adolf Erbslöh, men ble værende som vanlig medlem. I mellomtiden hadde han funnet en alliert: Han møtte Franz Marc rundt årsskiftet 1910–1911, og vennskapet ble umiddelbart produktivt. 19. juni 1911 skrev Kandinsky for første gang til Marc om ideen om å utgi en felles bok – først med arbeidstittelen Die Kette, Kjeden.

Komposisjon V og den parallelle utstillingen

Sammenbruddet kom i desember 1911. Kandinsky sendte inn Komposition V til N.K.V.M.s tredje utstilling, og juryen avviste verket. Kandinsky, Münter, Marc og Alfred Kubin forlot foreningen umiddelbart og organiserte i rekordfart en egen utstilling i lokalene ved siden av den offisielle – i samme bygning, hos den samme galleristen. Kandinsky husket langt senere at han hadde ante bråket i god tid og derfor forberedt rikelig med utstillingsmateriale. At de to utstillingene kunne åpne samtidig, gjorde effekten desto større.

Hvor kommer navnet fra?

Navnet oppsto, ifølge Kandinskys egen beretning fra 1930, over en kopp kaffe i Sindelsdorf: Begge elsket blått, Marc elsket hester, og Kandinsky ryttere. Kandinsky hadde dessuten malt et lerret med tittelen Den blå rytteren allerede i 1903. Kunsthistorikeren Klaus Lankheit har vist at tittelen på dette bildet ble skrevet på i ettertid, noe som gjør forbindelsen usikker. At blått var ladet for Kandinsky, er det derimot ingen tvil om – i Om det åndelige i kunsten beskriver han hvordan fargen vekker lengselen etter det evige, og jo mørkere blått, desto sterkere kall.

Almanakken og de to utstillingene

Der Blaue Reiter var i praksis tre ting: en bok og to utstillinger. Til sammen utgjør de bevegelsens samlede offentlige produksjon, og de ble gjennomført på fjorten måneder.

Den første utstillingen, desember 1911

Den 18. desember 1911 åpnet Erste Ausstellung der Redaktion Der Blaue Reiter i Heinrich Thannhausers Moderne Galerie i München. Utstillingen viste 43 verk av 14 kunstnere og varte inn i de første dagene av 1912. Blant deltakerne var Henri Rousseau, Albert Bloch, David og Vladimir Burljuk, Heinrich Campendonk, Robert Delaunay, Elisabeth Epstein, Eugen von Kahler, Kandinsky, Macke, Marc, Münter, Jean Bloé Niestlé og komponisten Arnold Schönberg, som også malte. At en komponist hang ved siden av malerne, var ikke tilfeldig, men hele poenget.

Deretter dro utstillingen på turné. Mellom januar 1912 og juli 1914 ble den vist i Köln, Berlin, Bremen, Hagen, Frankfurt, Hamburg, Budapest, Oslo, Helsingfors, Trondheim og Göteborg. Det innebærer at svensk publikum møtte Der Blaue Reiter mens bevegelsen fortsatt var i live – et faktum som ofte overses når tysk ekspresjonisme beskrives som noe som nådde Norden først etter krigen.

Den andre utstillingen, februar 1912

Den 12. februar 1912 åpnet den andre utstillingen hos Neue Kunst Hans Goltz i München, og den sto til 2. april. Den var helt viet verk i svart og hvitt: tegninger, akvareller og grafikk. Her ble kretsen ytterligere utvidet, med bidrag fra blant andre Paul Klee og kunstnere fra Die Brücke. Å vie en utstilling helt til svart-hvitt var et bevisst grep – det tvang betrakteren til å lese linje og form uten fargens hjelp, og det er en av grunnene til at grafiske svart-hvite blad fra perioden fortsatt fungerer så godt som grafiske plakater.

Almanakken, mai 1912

Franz Marc fikk det første trykte eksemplaret 11. mai 1912. Boken inneholdt over 140 bildereproduksjoner og 14 større essay, og kostnadene ble dekket av industrimannen og samleren Bernhard Koehler, som var i slekt med August Macke. Innholdet var bevisst grenseoverskridende: Marcs essay Åndelige skatter illustrert med barnetegninger, tyske tresnitt og kinesisk maleri; Roger Allard om kubismen; Schönbergs tekst om forholdet til teksten sammen med faksimile av sangen hans Herzgewächse; notefaksimiler av Alban Berg og Anton Webern; Mackes essay Masker; og Kandinskys scenetekst Den gule klangen.

Bildeutvalget sier alt om bevegelsens verdier. Bayersk glassmaleri, egyptiske dukker, russisk folkekunst, sørhavsskulptur og middelalderske tyske tresnitt fikk like stor plass som moderne fransk kunst. Fem verk av Van Gogh, Cézanne og Gauguin til sammen ble overgått av sju arbeider av Henri Rousseau og tretten tegninger av barn. Et annet bind var planlagt, men ble stanset av krigen; i stedet ble et nytt opplag av originalen trykt i 1914.

"Salene våre lå nær rommene til N.K.V.M.-utstillingen. Det ble en sensasjon. Siden jeg ante bråket i tide, hadde jeg forberedt rikelig med materiale for Der Blaue Reiter. Dermed fant de to utstillingene sted samtidig. … Hevnen var søt." – Wassily Kandinsky om desember 1911

Kunstnerne i kretsen

Ettersom Der Blaue Reiter manglet medlemsliste, er grensen flytende, men en håndfull kunstnerskap utgjør kjernen. De arbeidet tett sammen i München og i landsbyen Murnau ved Staffelsee, der Münter kjøpte et hus i 1909 som ble kretsens sommerbase.

Wassily Kandinsky – teoretikeren

Kandinsky var kretsens intellektuelle drivkraft og den som drev maleriet lengst mot ren abstraksjon. Hans Komposisjoner fra årene 1910–1914 er blant de tidligste helt ikke-figurative lerretene i vestlig kunsthistorie. Den som vil fordype seg i utviklingen hans, kan lese faktasiden vår om Wassily Kandinsky.

Franz Marc – dyrene og fargelæren

Marc malte nesten utelukkende dyr, og han gjorde det ut fra sitt eget fargesystem: Blått sto for det mannlige og åndelige, gult for det kvinnelige og milde, rødt for det materielle og brutale. Verk som Blå hest I fra 1911 og De store blå hestene fra samme år hører til de mest reproduserte motivene i hele den tyske modernismen. Marcs markedsverdi er også bevegelsens høyeste: Die Füchse fra 1913, en komposisjon av to sammenflettede rever i oppsplittet rød og oransje geometri, ble solgt hos Christie's i London 1. mars 2022 for 42,66 millioner pund. Verket var tidligere blitt tilbakeført av byen Düsseldorf til arvingene etter den naziforfølgede samleren Kurt Grawi.

Gabriele Münter – arkivaren som reddet bevegelsen

Münter var Kandinskys livspartner mellom 1902 og 1916 og en av kretsens mest selvstendige malere, med sterkt forenklede former og brede konturlinjer hentet fra bayersk glassmaleri. Hennes viktigste innsats for ettertiden var imidlertid av en annen art: Under nazitiden gjemte hun et stort antall verk i kjelleren i huset i Murnau. På åttiårsdagen sin i 1957 donerte hun over 1 000 arbeider til Städtische Galerie im Lenbachhaus i München – blant dem omkring 90 oljemalerier av Kandinsky, cirka 330 akvareller og tegninger, 24 glassmalerier, 28 skissebøker samt drøyt 25 egne malerier.

August Macke og Paul Klee

Macke var den i kretsen som sto nærmest fransk orfisme og Robert Delaunays fargeprismer; markeds- og parkscenene hans har en klarhet som skiller seg fra Kandinskys mystikk. Paul Klee deltok på den andre utstillingen og bidro til almanakken, men utviklet sitt egentlige formspråk først under og etter krigen. Det senere arbeidet hans beskrives nærmere på faktasiden om Paul Klee.

Formspråk, farge og åndelighet

Hvis Die Brücke skildret storbyens uro med skjærende farger og kantete former, søkte Der Blaue Reiter noe annet: et bilde hinsides den synlige virkeligheten. Bevegelsen regnes som en del av ekspresjonismen, men den er dens lyriske gren. En sammenheng for dette finner du på siden vår om ekspresjonismen.

Fargen som selvstendig kraft

Grunntanken var at farge virker direkte på betrakteren, omtrent som en tone virker på lytteren, uten å måtte gå omveien via en gjenstand. Derfor kunne Marc male en hest blå uten at det ble oppfattet som en feil: Hesten var ikke en avbildning, men en bærer av en følelse. Kandinsky snakket uttrykkelig om maleriets klangfarger og ga lerretene sine musikalske titler som Improvisasjon og Komposisjon. Denne parallelltenkningen mellom øye og øre er bevegelsens mest originale bidrag.

Indre nødvendighet

Begreppet innere Notwendigkeit, inre nödvändighet, är nyckeln i Kandinskys skrift från december 1911. Ett verk är giltigt om det springer ur ett inre behov hos konstnären, inte om det följer akademins regler eller marknadens smak. Det låter enkelt men fick radikala konsekvenser: om den inre nödvändigheten inte kräver ett igenkännbart motiv, så behövs inget motiv. Där börjar den abstrakta konsten, en utveckling som vi följer vidare på sidan om abstrakt konst.

Folkkonst, barnteckningar och det icke-europeiska

Kretsens intresse för bayerskt glasmåleri, rysk allmogekonst och utomeuropeisk skulptur var inte exotism för sakens skull utan en sökning efter direkthet. I barnets teckning och i den anonyme allmogemålarens bild såg de ett bildspråk oförstört av akademisk konvention. Att almanackan gav tretton barnteckningar mer utrymme än Van Gogh, Cézanne och Gauguin tillsammans var ett medvetet ställningstagande som chockerade samtiden.

Kriget, spridningen och Stockholm 1916

Kriget slog sönder kretsen på några veckor. Kandinsky var rysk medborgare och tvingades lämna Tyskland i augusti 1914. Jawlensky och Werefkin flydde till Schweiz. Macke ryckte in och stupade redan den 26 september 1914 i Champagne, 27 år gammal. Franz Marc dödades av en granatsplitter utanför Verdun den 4 mars 1916, 36 år gammal – han hade veckan innan satts upp på en lista över konstnärer som skulle dras tillbaka från fronten, men ordern kom för sent.

Den svenska episoden

Sverige spelar en oväntat central roll i rörelsens slutskede. Kandinsky reste till Stockholm inför julen 1915, och den 1 februari 1916 öppnade hans separatutställning hos Gummesons Konsthandel. I mars samma år visade samma galleri en separatutställning med Gabriele Münter, och Kandinsky skrev en katalogtext som han tillägnade henne och där han lyfte fram just de egenskaper i hennes måleri han satte högst. Det blev deras sista möte. Münter drog sig därefter tillbaka från konstlivet och stannade kvar i Skandinavien till 1920, medan Kandinsky återvände till Ryssland och gifte om sig. Att den blå ryttarens två huvudpersoner tog farväl av varandra på Birger Jarlsgatan är en fotnot som sällan nämns i svenska sammanhang.

Nazisttiden och förlusterna

På 1930-talet klassades kretsens konst som degenererad. Verk konfiskerades från tyska museisamlingar 1937, såldes utomlands eller förstördes. Paradoxalt nog spreds därmed rörelsen internationellt: målningar som lämnade Tyskland hamnade i amerikanska och schweiziska samlingar och gjorde konstnärerna kända långt utanför sitt ursprungsland. Först 1949 kunde Haus der Kunst i München visa en stor retrospektiv under Ludwig Grotes ledning, med lån från bland andra Münter, Nina Kandinsky och Sonia Delaunay.

Arven: Bauhaus, Lenbachhaus og markedet

Kandinsky og Klee ble begge invitert til Bauhaus, der de underviste på 1920-tallet og videreførte tankene om fargens selvstendige virkning til en hel generasjon formgivere. Koblingen behandles nærmere på faktasiden om Bauhaus. I 1923 dannet Kandinsky, Klee, Lyonel Feininger og Jawlensky gruppen Die Blaue Vier på initiativ fra kunsthandleren Galka Scheyer, som fra 1924 arrangerte utstillingene deres i USA og dermed førte arven videre over Atlanteren.

Lenbachhaus i München forvalter i dag verdens største samling av Der Blaue Reiter, bygget opp rundt Münters donasjon fra 1957. Fra 10. mars 2026 vises samlingen i den store presentasjonen Über die Welt hinaus. Der Blaue Reiter, som varer til 5. september 2027 – informasjon finnes hos Lenbachhaus. I Sverige finnes den nærmeste sammenhengen hos Moderna Museet, hvis samling av tysk ekspresjonisme omfatter rundt 180 verk, og hos Göteborgs konstmuseum, som viste bevegelsens vandreutstilling allerede på 1910-tallet.

På auksjonsmarkedet er Marc uten sammenligning den dyreste, med rekorden på 42,66 millioner pund fra 2022. Kandinskys toppnoteringer ligger på omtrent samme nivå, mens Münter lenge var kraftig undervurdert og først på 2010- og 2020-tallet har blitt revurdert i takt med at kvinnelige modernister har fått større plass i forskning og utstillinger.

Der Blaue Reiter i hjemmet

Få kunstretninger er så takknemlige å innrede med. Motivene er ofte kvadratiske eller nesten kvadratiske, fargeskalaen er mettet, men aldri skrikende, og komposisjonene har en innebygd bevegelse som gjør at de tåler å bli betraktet lenge. Det gjør dem anvendelige både som et selvstendig blikkfang og som del av en større bildeopphengning.

Ett verk, mye luft

Marcs dyremotiver og Kandinskys tidlige komposisjoner bærer hele rommet på egen hånd. Heng et stort format sentrert over sofaen eller sengen, med rikelig med tom plass rundt, og la fargen gjøre arbeidet. Unngå å omgi et slikt motiv med mange små bilder – det svekker uttrykket. Hvis du likevel vil lage en større bildeopphengning, finner du praktiske mål og avstander i vår guide til bildevegger.

Fargebruk som fungerer i nordiske rom

Bevegelsens blå, gule og røde toner passer på lyse vegger i varm hvit, benhvit eller lyst gråbeige. I et mørkere rom med grønn eller dypblå vegg blir det samme motivet dramatisk, men trenger mer lys rettet mot seg. En god tommelfingerregel er å hente opp én av bildets farger i tekstiler eller keramikk i rommet – ikke tre. Flere resonnementer om fargevalg finner du i artikkelen om å velge riktig kunst til hjemmet, og for den som søker mettet farge, finnes kolleksjonen med fargerike plakater.

Ramme og glass

Motiver fra Der Blaue Reiter trives best i enkle rammer i lys eik, valnøtt eller matt svart, gjerne med en generøs passepartout som gir fargefeltene rom. Unngå gullrammer – de tilhører en helt annen epoke og konkurrerer med bildets egen farge. Praktiske råd om profiler, glass og montering finner du i artikkelen vår om å ramme inn kunst.

Tips: Kombiner et fargerikt motiv i stil med Marcs blå hester med et svart-hvitt grafisk blad i samme størrelse og identisk ramme. Kontrasten mellom mettet farge og rene linjer gjenspeiler nøyaktig hvordan bevegelsen selv arbeidet med sine to utstillinger i 1911 og 1912 – og den gir en opphenging som henger sammen uten å bli ensformig.

Tidslinje

1903 – Kandinsky maler lerretet Den blå rytteren, hvis tittel senere knyttes til bevegelsens navn.
1909 – Neue Künstlervereinigung München blir dannet; Kandinsky blir formann. Gabriele Münter kjøper huset i Murnau.
10. januar 1911 – Kandinsky går av som formann i N.K.V.M. og etterfølges av Adolf Erbslöh.
19. juni 1911 – Kandinsky foreslår i et brev til Franz Marc en felles almanakk.
Desember 1911 – Komposisjon V avvises av juryen i N.K.V.M.; Kandinsky, Marc, Münter og Kubin forlater foreningen.
18. desember 1911 – Den første utstillingen åpner hos Thannhauser i München med 43 verk av 14 kunstnere. Samme måned trykkes Om det åndelige i kunsten.
12. februar–2. april 1912 – Den andre utstillingen, utelukkende svart-hvite arbeider, hos Neue Kunst Hans Goltz.
11. mai 1912 – Franz Marc mottar det første eksemplaret av almanakken.
1913 – Gruppen deltar i Erster Deutscher Herbstsalon i Berlin, arrangert av Herwarth Walden og galleriet Der Sturm.
26. september 1914 – August Macke faller i Champagne, 27 år gammel.
Februar–mars 1916 – Kandinsky og Münter holder separatutstillinger hos Gummesons Konsthandel i Stockholm og møtes for siste gang.
4. mars 1916 – Franz Marc faller utenfor Verdun, 36 år gammel.
1923 – Die Blaue Vier dannes av Kandinsky, Klee, Feininger og Jawlensky.
1937 – Gruppens verk konfiskeres fra tyske samlinger som degenerert kunst.
1957 – Münter donerer over 1 000 verk til Lenbachhaus på åttiårsdagen sin.
1. mars 2022 – Marcs Die Füchse selges for 42,66 millioner pund hos Christie's i London.
10. mars 2026 – Lenbachhaus åpner Über die Welt hinaus. Der Blaue Reiter, som varer til 5. september 2027.

Relaterte kunstbevegelser

Der Blaue Reiter står midt i et tett nettverk av bevegelser. Fremover i tid leder den til abstrakt kunst og videre til Bauhaus. Bakover henger den sammen med ekspresjonismen som helhet og med fauvismen, hvis frigjøring av fargen var en direkte forutsetning. Bevegelsens råere søstergruppe i Dresden var Die Brücke, grunnlagt i 1905 og den tyske ekspresjonismens første samlende kunstnergruppe. Parallelt i tid løper kubismen, som almanakken uttrykkelig tok stilling til, og futurismen. Blant enkeltstående kunstnerskap er Kandinsky og Klee de selvsagte inngangene. En fullstendig oversikt over samtlige kunstnere og bevegelser finnes i vår kunnskapsbank. I almanakken fra 1912 fremhevet Kandinsky og Marc særlig den selvlærte Henri Rousseau som eksempel på et opprinnelig bildeblikk.

For den som vil lese videre på kildenivå, finnes en utførlig gjennomgang i Wikipedias artikkel om Der Blaue Reiter og strukturerte metadata i Wikidata.

Vanlige spørsmål om Der Blaue Reiter

Vill du ta hem något av rörelsens formspråk hittar du mättade, uttrycksfulla motiv i vår kollektion med abstrakta posters, klassiker signerade av namnkunniga mästare bland kända konstnärer, och den geometriska förlängningen av samma idéer bland våra Bauhaus-posters. Fler råd om hur abstrakta motiv fungerar tillsammans finns i vår guide till abstrakta posters.