Giorgio de Chirico – metafysisk kunst, Kjærlighetens sang og det tomme torgets mester

Giorgio de Chirico (1888–1978) er den italienske kunstneren som malte tomme torg, lange skygger og ansiktsløse utstillingsdukker, og dermed grunnla metafysisk kunst, en av 1900-tallets mest innflytelsesrike visuelle verdener. Han ble født 10. juli 1888 i Volos i Hellas, døde 20. november 1978 i Roma og etterlot seg malerier som Kjærlighetens sang (1914), Melankoli og mysterium i en gate (1914) og Le cerveau de l'enfant (1914), det sistnevnte i samlingen til Moderna Museet i Stockholm. Bildene hans lærte surrealistene at et hverdagslig sted kan bli en gåte, og René Magritte, Max Ernst og Salvador Dalí trakk alle fram ham som et forbilde.

Denne siden er Bozettos svenske faktaguide til Giorgio de Chirico. Vi går gjennom livet hans fra Volos via München, Firenze, Paris og Ferrara til huset ved Spansketrappen i Roma, de viktigste verkene, teknikken bak de umulige perspektivene, hva som skjedde da han vendte seg bort fra sitt eget gjennombrudd, og hvor du kan se kunsten hans i Norge. Teksten bygger på etterprøvbare opplysninger om årstall, museer, utstillinger og auksjonspriser, og avsluttes med en praktisk guide til hvordan du kan ta med deg stillheten hans hjem med plakater.

Innhold
↓ Hvem var Giorgio de Chirico?
↓ Liv og karriere: fra Volos til Roma
↓ De viktigste verkene
↓ Teknikk, motiver og kunstnerisk signatur
↓ Arv og innflytelse
↓ De Chirico i Norge
↓ De Chirico i hjemmet – interiørguide
↓ Tidslinje 1888–1978
↓ Beslektede kunstnere og bevegelser
↓ Vanlige spørsmål om Giorgio de Chirico

Hvem var Giorgio de Chirico?

Giorgio de Chirico var en italiensk maler, skulptør, forfatter og scenograf født i Hellas, og han regnes som grunnleggeren av pittura metafisica, metafysisk kunst. Han er kjent for byrom der tiden ser ut til å ha stått stille: arkader som ikke fører noe sted, et tog som damper forbi bak en mur, en statue på en sokkel og skygger som er altfor lange for tiden på dagen. Hans mest berømte periode var mellom 1909 og 1919, men han malte i nesten sytti år og døde 90 år gammel.

Kort om kunstneren: Født 10. juli 1888 i Volos, Hellas. Død 20. november 1978 i Roma, 90 år gammel. Fullt navn: Giuseppe Maria Alberto Giorgio de Chirico. Studerte ved kunstakademiet i München fra 1906. Grunnla metafysisk kunst sammen med Carlo Carrà i Ferrara. Storebror til kunstneren og forfatteren Alberto Savinio (1891–1952). Auksjonsrekord: 15,9 millioner dollar for Ariadnes ettermiddag (1913) hos Sotheby's i New York i 2020. Huset på Piazza di Spagna i Roma, som han kjøpte i 1948, er i dag museum. Valgt inn i Académie des Beaux-Arts i Paris i 1974. Moderna Museet i Stockholm eier Le cerveau de l'enfant (1914).

Et navn med to liv

De Chirico deles gjerne i to kunstnere. Den første malte de gåtefulle torgbildene mellom 1909 og 1919, som gjorde ham berømt. Den andre, fra 1919 og framover, gikk ifølge Wikipedia inn for en tilbakevending til tradisjonelt håndverk, malte i klassisistisk og senere barokk stil og ble en høylytt kritiker av moderne kunst. Surrealistene, som hadde elsket den første perioden, foraktet den andre, og striden om hvilken periode som er den «ekte» de Chirico, pågår fortsatt blant kunsthistorikere.

Derfor ser vi ham overalt

Bildespråket hans er blitt så etablert at det er lett å glemme hvor det kommer fra. Jazzplaten Misterioso med Thelonious Monk (Riverside Records, 1958) bruker Seeren (1915) som omslag, og metafysiske torg dukker opp igjen i filmer, reklame og arkitektur. Når du ser en tom piazza i sen ettermiddagssol med en lang skygge i forgrunnen, ser du i praksis et ekko av et bilde som ble malt i Firenze i 1910.

Liv og karriere: fra Volos til Roma

Giorgio de Chiricos liv strekker seg over ni tiår og fem land. Foreldrene var italienske: moren Gemma Cervetto og faren Evaristo de Chirico, en jernbaneingeniør som arbeidet med Pelionbanen i Hellas. Den yngre broren Andrea, som senere tok navnet Alberto Savinio, ble forfatter, komponist og maler, og brødrene forble intellektuelle partnere hele livet.

Hellas og München, 1888–1909

Giorgio vokste opp i Volos og Athen og begynte å studere kunst i Athen omkring 1900. Etter farens død i 1905 flyttet familien til Tyskland i 1906, der han gikk på kunstakademiet i München under Gabriel von Hackl og Carl von Marr. Viktigere enn lærerne ble bøkene og bildene: Han studerte den sveitsiske symbolisten Arnold Böcklin og grafikeren Max Klinger og leste Friedrich Nietzsche, Arthur Schopenhauer og Otto Weininger. Den døende kentauren fra 1909 viser hvor sterkt Böcklins mytologiske landskap fortsatt preget ham.

Firenze og åpenbaringen, 1910

Sommeren 1909 vendte de Chirico tilbake til Italia og bodde et halvt år i Milano. Tidlig i 1910 flyttet han til Firenze. Der malte han Gåten om en høstkveld, det første bildet i serien om metafysiske torg, inspirert av Piazza Santa Croce. Han beskrev selv øyeblikket som en plutselig forvandling, der et velkjent torg ble fremmed og nytt for øynene hans. Det er denne opplevelsen, at verden et sekund blir et spørsmål i stedet for et svar, som all metafysisk kunst bygger på.

Paris, 1911–1915

I juli 1911 reiste han via Torino til Paris for å møte broren. Samme år stilte han ut på Salon d'Automne, og i 1913 viste han bilder både der og på Salon des Indépendants. Pablo Picasso og Guillaume Apollinaire la merke til ham, han solgte sitt første maleri, Det røde tårnet, og i 1914 inngikk han en kontrakt med kunsthandleren Paul Guillaume, formidlet av Apollinaire. Det var i disse årene Kjærlighetens sang og Le cerveau de l'enfant ble malt.

Ferrara og bevegelsens fødsel, 1915–1919

Da første verdenskrig brøt ut, vendte de Chirico tilbake til Italia og ankom i mai 1915. Han vervet seg, men ble vurdert som uskikket og plassert ved sykehuset i Ferrara. Butikkvinduene i byen, med kjeks, kart og geometriske gjenstander, inspirerte en ny serie interiører som kalles de metafysiske interiørene. I Ferrara møttes han og Carlo Carrà, og sammen formulerte de prinsippene for scuola metafisica. Les mer om hele bevegelsen på siden vår om metafysisk kunst. Han flyttet til Roma i 1918.

Tilbakevendingen til håndverket og bruddet med surrealistene

I november 1919 publiserte de Chirico artikkelen Tilbakevendingen til håndverket i tidsskriftet Valori Plastici, der han hevdet at kunstnere måtte lære av de gamle mesterne. Han begynte å male i en klassiserende stil og kopierte renessansens og barokkens forbilder. Samtidig hadde André Breton tidlig på 1920-tallet sett et metafysisk maleri i Paul Guillaumes galleri i Paris og blitt begeistret. Da de Chirico besøkte Paris i 1924, ble han tatt imot i den surrealistiske kretsen, men gruppen kritiserte de nye verkene hans skarpt, og allerede i 1926 kalte han ifølge Wikipedia surrealistene «kretenser og fiendtlige».

Sene år, 1930–1978

På 1930-tallet og senere bodde de Chirico vekselvis i Paris, Italia og USA, og i 1944 slo han seg ned i Roma. I 1928 hadde han sin første utstilling i New York, og deretter i London, og i 1929 kom romanen Hebdomeros, metafysikern ut. Han laget scenografi for Sergej Diaghilevs ballett og senere for operaer. I 1948 kjøpte han huset ved Piazza di Spagna, i dag Casa Museo Giorgio de Chirico, og i 1974 ble han valgt inn i Académie des Beaux-Arts i Frankrike. Han døde 20. november 1978, og i 1992 ble levningene hans flyttet til kirken San Francesco a Ripa i Roma.

De viktigste verkene

De Chiricos viktigste verk ble i stor grad malt mellom 1909 og 1919, men de sene versjonene og nyskapningene er også en del av kunsten hans. Han vendte nemlig tilbake til sine egne motiver gjennom hele livet og malte dem på nytt, noe som gjør at samme tittel ofte finnes i flere versjoner fra ulike tiår. Nedenfor følger bildene du oftest støter på.

Kjærlighetens sang (1914)

En gresk gipshodeskulptur, en rød kirurghanske og en grønn ball er samlet på en husfasade mens et tog damper forbi bak muren. Bildet har ingen forklarlig logikk, men det føles som en påstand. Verket tilhører Museum of Modern Art i New York og ble et nøkkelverk for surrealistene. René Magritte beskrev møtet med reproduksjonen som et av de mest rørende øyeblikkene i livet sitt. Les mer om Magritte på siden vår om René Magritte.

"Et quid amabo nisi quod aenigma est?" ("Og hva skal jeg elske, om ikke gåten?") – Giorgio de Chirico, innskrift på selvportrett, 1911

Melankoli og mysterium i en gate (1914)

En jente med hoppetau løper langs en solbelyst arkade, og i hjørnet står en tom varevogn med åpne dører og en lang, truende skygge fra en ukjent skikkelse som vi aldri ser. Bildet er det mest filmatiske av de Chiricos plassbilder, og Wikipedia lister det blant verkene fra 1914. Skyggen fungerer som en nøkkel til hele kunsten hans: Det viktigste i bildet er det som ikke er synlig.

Le cerveau de l'enfant (1914)

Barnets hjerne viser en naken ung mann med lukkede øyne bak et bord, en gul bok med et rødt bokmerke foran seg og en gresk søyle som skjuler høyrearmen hans. Maleriet er utført i olje på lerret, 80 × 65 centimeter, og tilhører Moderna Museet i Stockholm. Det tolkes ofte som et portrett av kunstnerens far, og senere fortolkere har sett freudianske referanser i bildet. Det er et av de få originalverkene av de Chirico fra de avgjørende årene som svenske besøkende kan se uten å reise utenlands.

Ariadne og Ariadnes ettermiddag (1913)

Serien med den sovende Ariadne på en øde plass ble malt i åtte lerreter i 1912–1913, og ifølge rapporter fra kunstmarkedet befinner fem av dem seg på museer, blant annet Metropolitan Museum of Art og Philadelphia Museum of Art. Et av de øvrige, Ariadnes ettermiddag (1913), ble solgt i New York i oktober 2020 for 15,9 millioner dollar etter ni minutters budrunde mellom to samlere, mot en prisantydning på 10 millioner. Det slo den tidligere rekorden for Il Ritornante (1919), som ble solgt hos Christie's i 2009 for 14,1 millioner dollar.

De urovekkende musene og Seeren

De urovekkende musene (1916) er kanskje hans mest reproduserte motiv: to utstillingsdukkelignende skikkelser på et tomt torg foran Estensi-slottet i Ferrara, den ene sittende, den andre stående. Han malte bildet om mange ganger, blant annet i en versjon fra slutten av 1950-årene (97 × 66 cm) som har vært vist på utstillinger ved Fondazione Giorgio e Isa de Chirico. Seeren (1915), en utstillingsdukke med et tegnebrett i sitt eget skyggelandskap, ble som nevnt omslaget til Thelonious Monks album Misterioso i 1958.

Teknikk, motiver og kunstnerisk signatur

De Chiricos bilder kjennetegnes av noen få bevisst gjentatte grep, og kombinasjonen er så særpreget at den kan gjenkjennes på et øyeblikk, også i små reproduksjoner. Det som gjør bildene urovekkende, er at teknikken i seg selv er konvensjonell: realistisk maleri med tydelige konturer og glatte flater brukes til å skildre noe som ikke kan eksistere.

Perspektiv som ikke stemmer

De Chirico brukte klassisk lineærperspektiv, men ga hver del av bildet sitt eget forsvinningspunkt. Arkadene heller i ulike retninger, horisonten ligger lavt, og bygningene kan ikke stå på samme plan. Det holder å se på én eneste piazza for å føle at noe er galt, uten å kunne si hva. Det norske begrepet «metafysisk» kommer fra gresk meta ta physika, «bortenfor det fysiske», og det var nettopp denne effekten han ønsket å oppnå.

Skygger, lys og farger

Lyset i torgbildene hans er lavt og kommer fra siden, som sent på høsten ettermiddag, og skyggene er lange og dype. Fargeskalaen er dempet og jordnær: oker, terrakotta, mørkegrønt, blekblått og en gulgrønn himmel som verken er dag eller natt. I de sene årene, særlig i serien Den siste metafysikken (1968–1978), som ble vist i Modena i 2025–2026, ble fargene klarere og sterkere, men komposisjonene forble de samme.

Motivverdenen: statuer, utstillingsdukker, tog og tårn

Hans tilbakevendende motiver er statuer på sokler, ansiktsløse utstillingsdukker, tog, tårn, arkader, kjeks, kart, hansker, bananer og geometriske hjelpemidler som linjaler og vinkelhaker. Fra omkring 1914 erstattet utstillingsdukker (mannekenger) de tidligere statuene, og ble et nøkkelmotiv for surrealistene og for tyske kunstnere som George Grosz og Oskar Schlemmer. Titlene er en del av verket: Filosofens erobring, Lengselen etter det uendelige og Poetens usikkerhet styrer hvordan bildet leses.

Selvforfalskningene

En unik detalj ved de Chiricos produksjon er at han ifølge Wikipedia laget tilbakedaterte kopier av sine tidlige verk, samtidig som han offentlig fordømte mange verk som ble tilskrevet ham, som forfalskninger. Det gjør attribusjon vanskelig og forklarer hvorfor Fondazione Giorgio e Isa de Chirico, som forvalter arven hans, spiller en så viktig rolle ved auksjoner og utstillinger. Den som kjøper et originalverk, bør alltid kreve proveniens og ekspertuttalelse.

Arv og innflytelse

Arven etter de Chirico er større enn enkeltverkene hans. Allerede på 1920-tallet hadde nesten alle nye bevegelser i Europa lånt noe fra bildespråket hans, og i dag lever det videre i alt fra filmfotografi til moteprofiler. De mest direkte etterfølgerne hans var surrealistene, men innflytelsen strekker seg lenger enn det.

Surrealismen

André Bretons beskrevne begeistring for et metafysisk maleri i Paul Guillaumes galleri tidlig på 1920-tallet er en av surrealismens opprinnelseshistorier. Max Ernst, Yves Tanguy, René Magritte og Salvador Dalí bygde alle videre på de Chiricos idé om at realistisk maleri kan skildre det umulige. Les mer på sidene våre om surrealismen og Salvador Dalí.

Den nye sakligheten og Tyskland

Metafysiske utstillinger i Tyskland på 1920-tallet påvirket kunstnere som George Grosz og Oskar Schlemmer, og utstillingsdukken ble et tilbakevendende motiv i den nye sakligheten. Den kjølige, presise realismen, der mennesket forvandles til en gjenstand, har en direkte tilknytning til de Chiricos torg.

Arkitektur, film og musikk

I Italia ble det anlagt torg i metafysisk ånd i mellomkrigstiden, og det ufullførte EUR-området i Roma nevnes ofte som et eksempel. Regissører som Michelangelo Antonioni har hentet stemningen derfra, og jazzmusikere, forfattere og designere har gjenbrukt bildene. Overalt går den samme tråden igjen: tomme rom, lange skygger og følelsen av at noe nettopp har skjedd, eller er i ferd med å skje.

Nye utstillinger, ny interesse

Interessen for de Chirico har neppe avtatt. Fondazione Giorgio e Isa de Chirico har listet opp utstillinger de siste årene, blant annet i Milano, der Palazzo Reale viste en retrospektiv med rundt 100 verk i 2019–2020, i Tokyo og Kobe i 2024, i Sarzana og på Serlachius-museene i Mänttä i Finland i 2025 (rundt 60 verk, med temaet de Chirico og teateret), i Modena 29. november 2025–12. april 2026 (Den siste metafysikken, 50 verk fra stiftelsen) og i Praha, der over 70 verk ble vist ved det italienske kulturinstituttet fram til 26. april 2026.

De Chirico i Sverige

Giorgio de Chirico er sparsomt representert i svenske samlinger, men han er representert, og det viktigste verket kan ses i Stockholm. Moderna Museets samlingsdatabase viser i november 2026 fem verk av ham, fordelt på to malerier, to plakater og ett grafisk blad. To av verkene er registrert ved Moderna Museet i Stockholm.

Moderna Museet i Stockholm

Det viktigste verket er Le cerveau de l'enfant (Barnets hjerne) fra 1914, med inventarnummer NM 6068, som ifølge databasen er utstilt. Museet har dessuten Cavallo fra rundt 1925 (NM 2900), som vises i studiegalleriet. Utstillingssituasjonen endres, så sjekk museets nettsted før du reiser. Les databasen selv hos Moderna Museets samlinger.

Auksjoner og handel

Svenske auksjonshus har også hatt verk av de Chirico. Bukowskis har på auksjon 553 og 584 hatt grafikk og verk med titler som Cavalli, Gli archeologi og Il ritorno del figliuol prodigo i serien Metamorphosis, noe som viser at grafikkbladene hans er betydelig mer tilgjengelige enn oljemaleriene. Prisen på originalmalerier kan, som rekorden på 15,9 millioner dollar viser, ligge langt over det svenske samlere vanligvis opererer med.

Nordisk tilknytning

De Chirico lærte av Nordens symbolister: Böcklins og Klingers mytologiske verdener hadde stor betydning for hans tidlige verk, og den samme drømmeaktige stillheten finnes i nordisk kunst hos for eksempel Vilhelm Hammershøi og Nils Dardel. Se også vår oversikt over nordisk kunst. Forskjellen ligger i lyset: Det nordiske lyset er mykt og dempet, mens de Chiricos middelhavslys er hardt og teatralsk.

De Chirico i hjemmet – innredningsguide

Plakater med motiver av de Chirico passer hjemme fordi de er stille. Fargeskalaen er dempet og jordnær, men motivene er sterke nok til å fylle en hel vegg. Forskningen på hvorfor vi gjerne velger melankolske bilder, har vi oppsummert i artikkelen Hvorfor henger vi trist kunst på veggen?, og den forklarer noe av tiltrekningskraften.

Rom og plassering

Plasser motivet der du kan se det på avstand, for eksempel i en hall, et trappehus eller i den andre enden av en stue. Bildene bygger på dybde og lengde og kommer best til sin rett når betrakteren kan nærme seg langsomt. Unngå steder med sterkt, direkte sollys, som bleker papiret over tid. Et motiv med en lang arkade passer spesielt godt i en smal korridor, der perspektivet forlenges av selve rommet.

Rammer og passepartout

Smale, mørke rammer i svart eller eik fremhever de skarpe linjene, mens et bredt, hvitt passepartout gir bildet den museumslignende stillheten som metafysisk kunst fortjener. Velg et stort format, gjerne 50×70 cm eller 70×100 cm, for å bevare detaljene i skyggene. Du finner Bozettos rammer i kolleksjonene våre.

Kombiner med andre stiler

Metafysiske motiver fungerer godt ved siden av surrealistiske plakater og abstrakte bilder, og passer også i hjem med minimalistisk interiør. Utforsk kolleksjonene Kunstverk av kjente kunstnere, Abstrakte plakater, Minimalistiske plakater og Retro- og vintageplakater for å finne motiver med den samme dempede fargeskalaen. Les også om surrealismens videreføring i Leonora Carrington 2026 og Joan Miró 2026.

Tips: Heng et de Chirico-motiv i en hall eller korridor der blikket kan bevege seg langs rommet, akkurat som i arkadene hans. Velg formatet 50×70 cm med bredt, hvitt passepartout, og la resten av veggen være tom, slik at bildets egen stillhet får virke. La gjerne én lampe med varmt lys fra siden kaste en egen skygge på veggen, som et ekko av ettermiddagen i bildet.

Tidslinje: Giorgio de Chirico 1888–1978

1888 – Giorgio de Chirico blir født 10. juli i Volos i Hellas.
1905 – Faren Evaristo dør.
1906 – Familien flytter til Tyskland, og de Chirico begynner på kunstakademiet i München.
1909 – Den døende kentauren males; han vender tilbake til Italia og bor seks måneder i Milano.
1910 – Gåten en høstaften males i Firenze, det første metafysiske torgmotivet.
1911 – Flytter til Paris og stiller ut på Salon d'Automne.
1914 – Kjærlighetens sang, Melankoli og mysterium i en gate og Le cerveau de l'enfant males; kontrakt med Paul Guillaume.
1915 – Vender tilbake til Italia og blir sendt til Ferrara.
1917 – Møter Carlo Carrà i Ferrara; scuola metafisica formuleres.
1918 – Flytter til Roma.
1919 – Artikkelen Tilbakevendingen til håndverket publiseres i Valori Plastici.
1924 – Besøker Paris og tas imot av surrealistene.
1929 – Romanen Hebdomeros utgis; scenografi for Diaghilev.
1948 – Kjøper huset ved Piazza di Spagna i Roma.
1974 – Tas opp i Académie des Beaux-Arts.
1978 – Dør i Roma 20. november.
2020 – Ariadnes ettermiddag (1913) selges for 15,9 millioner dollar hos Sotheby's.
2025–2026 – Den siste metafysikken vises i Modena (29. november–12. april).

Beslektede kunstnere og bevegelser

Giorgio de Chirico henger sammen med flere av Bozettos andre faktasider. De nærmeste er metafysisk kunst (bevegelsen han grunnla), surrealismen (hans mest direkte arvtakere), René Magritte og Salvador Dalí, symbolismen (Böcklins og Klingers tradisjon), futurismen (Carràs utgangspunkt) og modernismen som helhet. Du finner alle guidene våre i Kunnskapsbanken.

Hvis du vil lese mer utenfor Bozetto, anbefaler vi Wikipedias artikkel om Giorgio de Chirico, svensk Wikipedia og Fondazione Giorgio e Isa de Chirico, som forvalter arven hans. Flere utstillingsnotiser finner du i Peggy Guggenheim i London 2026.

Vanlige spørsmål om Giorgio de Chirico

Vil du ta med deg de Chiricos stillhet hjem? Utforsk Bozettos utvalg av kunstverk av kjente kunstnere og finn motiver som gir rommet dybde, mystikk og ro.