Kubismen – konströrelsens historie, Picasso, Braque og kjennetegn

Kubismen er den kunstretningen som mer enn noen annen sprengte den europeiske kunstens fem hundre år lange tradisjon med å avbilde virkeligheten slik øyet ser den. Da Pablo Picasso og Georges Braque i Paris omkring 1907 begynte å splitte ansikter, gitarer og flasker i fasetterte plan, skapte de et helt nytt bildespråk – et der en gjenstand kunne ses forfra, i profil og nedenfra på samme tid. For den som elsker kunst, er kubismen ikke bare en historisk parentes, men startpunktet for hele det moderne maleriet, og de geometriske motivene lever videre på malerier og plakater i tusenvis av norske hjem den dag i dag.

Denne faktasiden er ment å bli den mest omfattende norske ressursen om kubismen: dens opprinnelse, dens to faser, dens pionerer, verkene som forandret kunsthistorien, og teknikkene som gjorde det mulig. Vi ser også på hvordan bevegelsen ble mottatt i Norge, hva et kubistisk verk koster på auksjon i dag, og hvordan du kan bringe bevegelsens geometriske formspråk inn i ditt eget hjem gjennom grafisk kunst. Hvert avsnitt bygger på etterprøvbare fakta fra museer som Moderna Museet og Museum of Modern Art.

Innhold
↓ Hva er kubisme?
↓ Kubismens opprinnelse og historie
↓ Kubismens viktigste verk
↓ Teknikk, stil og kjennetegn
↓ Kubismens arv og innflytelse
↓ Kubismen i hjemmet
↓ Tidslinje
↓ Beslektede kunstretninger
↓ Vanlige spørsmål om kubismen

Hva er kubisme?

Kubismen er en kunstretning som oppsto i Paris omkring 1907, og som brøt motivene ned i geometriske, fasetterte former for å vise dem fra flere synsvinkler samtidig. I stedet for å gjengi en gjenstand slik den fremtrer for øyet i ett enkelt øyeblikk, bygde kubistene opp bildet av fragmenter som beskrev objektet fra ulike sider. Renessansens enhetlige billedrom, som bygde på sentralperspektivet, ble dermed fullstendig oppløst – og nettopp dette bruddet er grunnen til at kunsthistorikere regner kubismen som den moderne kunstens egentlige nullpunkt.

Kortfakta: Opprinnelse: Paris, omkring 1907. Grunnleggere: Pablo Picasso (1881–1973) og Georges Braque (1882–1963). Første verk: Les Demoiselles d'Avignon (1907), 243,9 × 233,7 cm, i dag på Museum of Modern Art i New York. Faser: analytisk kubisme (cirka 1908–1912) og syntetisk kubisme (fra 1912). Begrep innført: kritikeren Louis Vauxcelles i avisen Gil Blas 14. november 1908. Auksjonsrekord: Picassos Femme assise (1909) ble solgt for 63,4 millioner dollar hos Sotheby's i 2016 – det dyreste kubistiske maleriet noensinne. Norsk samling: Moderna Museet i Stockholm eier verk av Picasso, Braque og Fernand Léger.

Navnet på bevegelsen var opprinnelig et hånlig uttrykk. Da Braque stilte ut landskap på Salon d'Automne i 1908, beskrev kritikeren Louis Vauxcelles dem i Gil Blas som redusert til «geometriske grunnformer, til kuber». Uttrykket festet seg, og ordet «cubisme» var allerede i allmenn bruk blant malere og kritikere mot slutten av 1909. Det som skulle bli en av 1900-tallets mest innflytelsesrike retninger, fikk altså navnet sitt av en anmelder som egentlig ønsket å avfeie den.

For å forstå hvor radikalt grepet var, er det verdt å huske hva kubismen brøt med. Siden renessansen hadde det europeiske maleriet bygget på illusjonen om et tredimensjonalt rom sett gjennom et vindu, med ett eneste fast betrakterperspektiv. Kubistene avviste denne fem hundre år gamle konvensjonen. De innså at et maleri i bunn og grunn er en flat overflate, og at kunstneren derfor står fritt til å bygge opp bildet etter ideens logikk snarere enn øyets. Denne innsikten - at bildet er en selvstendig konstruksjon og ikke et vindu mot virkeligheten - er kanskje kubismens aller viktigste bidrag til kunsthistorien, og den ligger til grunn for nesten alt som kalles moderne kunst.

Kubismens fødsel og historie

Kubismens hovedperiode regnes fra 1907 til 1914, da bevegelsen ble avbrutt av utbruddet av første verdenskrig. Men frøene ble sådd tidligere. To impulser var avgjørende: Paul Cézannes sene landskaper, der naturen ble forenklet til «sylinderen, kulen og kjeglen», og møtet med afrikansk og iberisk skulptur, hvis forenklede, maskelignende ansikter Picasso studerte i Paris. Ut av dette møtet vokste det frem et maleri som ikke lenger ville imitere synsinntrykket, men analysere formens oppbygning.

Cézanne-arven og de afrikanske maskene

Paul Cézanne døde i 1906, og året etter ble det holdt en stor minneutstilling i Paris som fikk avgjørende betydning for den unge generasjonen. Cézannes måte å la plan gli over i hverandre på, og å male det samme motivet fra noe forskjøvne vinkler, ble et direkte forbilde for kubismens fragmentering. Samtidig ga kunsten utenfor Europa Picasso et formspråk frigjort fra den akademiske naturtroheten - et formspråk som slår gjennom med full kraft i Les Demoiselles d'Avignon.

Picasso og Braque - et samarbeid uten sidestykke

Mellom 1909 og 1914 arbeidet Picasso og Braque så tett at verkene deres i perioder er vanskelige å skille fra hverandre. Braque beskrev selv forholdet som «to fjellklatrere bundet til det samme tauet». De besøkte hverandres atelierer daglig, gransket hverandres lerreter og drev sammen utviklingen fra fragmentering til collage. Dette radikale medforfatterskapet er et av kunsthistoriens mest kjente kreative partnerskap og forklarer hvorfor kubismen kunne utvikle seg så raskt i løpet av bare noen intense år.

Etter 1912 kom flere navn til. Juan Gris foredlet den syntetiske kubismen med klare farger og stram komposisjon, og Fernand Léger utviklet en egen, rørformet variant som ofte kalles «tubisme». Krigen spredte kretsen for alle vinder i 1914 - Braque og Léger ble innkalt - men da hadde bevegelsen allerede spredd seg langt utenfor Paris.

Ved siden av Picasso og Braque fantes det også en bredere krets av såkalte salongkubister som stilte ut sammen og gjorde bevegelsen kjent for offentligheten. Kunstnere som Albert Gleizes og Jean Metzinger publiserte i 1912 skriftet Du cubisme, den første teoretiske fremstillingen av bevegelsen, og samme år samlet en rekke kubister seg i den oppsiktsvekkende utstillingen Section d'Or i Paris. Mens Picasso og Braque selv sjelden forklarte sine intensjoner med ord, var det disse teoretikerne som ga kubismen et intellektuelt rammeverk og spredte ideene dens til et internasjonalt publikum.

Kubismens viktigste verk

Et fåtall malerier bærer hele bevegelsens historie. Her er verkene som enhver beskrivelse av kubismen må innom, fra det første sjokket i 1907 til de fargerike kollasjene på 1910-tallet. Til sammen tegner de kartet over hvordan bevegelsen gikk fra analyse til syntese på mindre enn et tiår.

Les Demoiselles d'Avignon (1907)

Picassos Les Demoiselles d'Avignon regnes vanligvis som det første kubistiske maleriet og verket som åpnet døren til hele den moderne kunsten. Lerretet måler 243,9 × 233,7 cm og viser fem kvinnefigurer hvis kropper er brutt opp i kantede plan, og hvis ansikter delvis er maskelignende. Museum of Modern Art i New York kjøpte maleriet i 1939 gjennom Lillie P. Bliss' testamentariske gave, og siden har det hengt blant samlingens absolutte høydepunkter. Verket sjokkerte til og med Picassos nærmeste venner da det ble vist, og det tok flere år før betydningen ble fullt ut forstått.

Femme assise og den analytiske fasen

Picassos Femme assise fra 1909 forestiller modellen og kunstnerens daværende partner Fernande Olivier, malt under en sommer i den spanske landsbyen Horta de Ebro. Verket er et skoleeksempel på analytisk kubisme: Ansiktet og kroppen er brutt ned i små, dempede plan i brunt, grått og oker. At nettopp dette verket i 2016 ble solgt for 43,2 millioner pund – tilsvarende 63,4 millioner dollar – hos Sotheby's i London, og dermed ble det dyreste kubistiske maleriet noensinne solgt på auksjon, sier noe om hvor høyt markedet i dag verdsetter bevegelsens tidlige år.

Braques collager og den syntetiske vendingen

I 1912 ble Georges Braque den første til å lime utklipte papirbiter direkte på lerretet – teknikken papier collé. Med verk bygget opp av tapetbiter, avispapir og imitert trestruktur gikk kubismen fra å analysere former til å sette dem sammen på nytt. Fargene ble lysere, og bokstaver, noteark og hverdagsgjenstander ble en del av bildet. Braques auksjonsrekord er på 10,1 millioner pund for Paysage à La Ciotat (1907), oppnådd hos Christie's i 2010 – en påminnelse om at Braque, selv om han var like sentral som Picasso, lenge sto i skyggen av sin kompanjong på markedet.

"Jeg maler gjenstander slik jeg tenker dem, ikke slik jeg ser dem." – Pablo Picasso, sitert i John Goldings standardverk Cubism (1959)

Teknikk, stil og kjennetegn

Hva er det da som gjør et bilde kubistisk? Bevegelsen har flere gjenkjennelige kjennetegn, og de skiller seg tydelig mellom den analytiske og den syntetiske fasen. Nedenfor går vi gjennom de viktigste grepene, som alle var etablert allerede i perioden 1908–1914.

Flere synsvinkler samtidig

Det mest grunnleggende kubistiske grepet er å vise en gjenstand fra flere vinkler i samme bilde. En flaske kan avbildes både ovenfra og fra siden, et ansikt både i profil og forfra. Betrakteren tvinges til selv å sette sammen delene til en helhet, noe som gjør tilskueren til en aktiv medskaper snarere enn en passiv mottaker. Denne prinsippet formulerte Picasso i sin berømte uttalelse om å male gjenstander slik han tenkte dem.

Analytisk kubisme og den dempede paletten

Under den analytiske fasen, omtrent fra 1908 til 1912, ble motivene brutt ned i stadig flere og mindre plan til de nesten ble ugjenkjennelige. Fargeskalaen ble bevisst redusert til brunt, grått og oker, nesten monokrom, fordi sterke farger ville ha forstyrret øyets avlesning av de kompliserte formene. Bildene kan derfor virke vanskelige å lese ved første øyekast – de krever at man blir værende og langsomt skjelner en gitar, en avis eller et ansikt ut fra mønsteret av fasetter.

Syntetisk kubisme, papier collé og collage

Fra 1912 vendte bevegelsen seg mot den syntetiske kubismen. Nå ble bildet bygget opp av allerede ferdige, forenklede former, og ekte materialer ble limt inn på lerretet: avisutklipp, tapet og imitert årringmønster. Papier collé – innlimte papirbiter – ble en helt ny teknikk og en direkte forløper for hele 1900-tallets collagetekunst. Fargene ble lysere og komposisjonene klarere, og kunsten nærmet seg for første gang det abstrakte uten helt å forlate det figurative.

Hverdagsmotiver og den grafiske flaten

Kubistene søkte seg ikke til dramatiske eller opphøyde motiver. Tvert imot malte de gitarer, flasker, aviser, piper og kafébord – hverdagens gjenstander. Denne nedtoningen av motivet, til fordel for formens og flatens egenverdi, er en sentral del av kubismens moderne karakter og en grunn til at bevegelsens billedspråk fortsatt lar seg overføre så godt til grafisk kunst og plakatformat.

Passepartout og det grunne billedrommet

Et teknisk kjennetegn som forener hele bevegelsen, er det bevisst grunne billedrommet. Der eldre maleri skapte dybde gjennom perspektiv og luftperspektiv, presser kubismen rommet sammen slik at forgrunn og bakgrunn smelter sammen i nesten samme plan. Gjenstandene synes å sveve nær lerretets overflate, og skygger og volum antydes snarere enn beskrives. Resultatet blir et bilde som stadig minner betrakteren om at det nettopp er en malt overflate – en av flere grunner til at kubistiske verk beholder sin kraft også i lite format og som trykk.

Kubismens arv og innflytelse

Få bevegelser har hatt så vidtrekkende ettervirkninger. Allerede på 1910-tallet spredte kubismens ideer seg til en rekke nye retninger over hele Europa, og bevegelsen regnes i dag som grunnleggende for så å si all abstrakt kunst som fulgte.

Fra futurisme til konstruktivisme

Den italienske futurismen overtok kubismens fragmentering, men ladet den med bevegelse og fart. I Russland bygget konstruktivismen og suprematismen videre på de geometriske planene, og i Frankrike førte eksperimentene mot ren abstraksjon. Også Wassily Kandinskys og Piet Mondrians veier mot det ikke-figurative kan spores tilbake til friheten fra avbildning som kubismen først gjorde tenkelig.

Picassos senere kubisme og Guernica

Kubismen døde ikke med første verdenskrig. Picasso bar med seg dette formspråket gjennom hele livet, og i sitt mest berømte verk, Guernica fra 1937, forente han kubismens fragmenterte former med et ladet politisk innhold. Den svart-hvite, plane komposisjonen på over sju meters bredde viser hvordan bevegelsens virkemidler også kunne bære det dypeste alvoret. At kubismens formspråk kunne fylles med alt fra stilleben til krigens redsler, er et av de tydeligste bevisene på dens bærekraft som språk snarere enn stil.

Kubismen i Sverige og Moderna Museet

Kubismen nådde Sverige tidlig på 1910-tallet, først og fremst gjennom svenske kunstnere som reiste til Paris og Berlin. Fremst blant dem var Gösta Adrian-Nilsson, kjent som GAN (1884–1965), som regnes som en pioner innen svensk modernisme. Da han kom til Paris i 1920, ble han kjent med Fernand Léger, og i løpet av sine første år der malte han en serie stramme komposisjoner i den syntetiske kubismens ånd. Landsmannen Otto G. Carlsund studerte ved Légers Académie Moderne. I dag eier Moderna Museet i Stockholm betydelige verk av kubismens pionerer Picasso, Braque og Léger, noe som gjør museet til det selvsagte stedet å oppleve bevegelsen på nært hold i Sverige.

Kubismen i hjemmet – en praktisk guide

Kubismens geometriske formspråk er blant de enkleste å ta inn i interiøret, nettopp fordi det er grafisk og tydelig. Et kubistisk inspirert bilde gir et rom struktur og intellektuell tyngde uten å kreve de sterke fargekontrastene som for eksempel ekspresjonismen bygger på. De dempede jordtonene fra den analytiske fasen – brunt, grått og oker – spiller dessuten naturlig sammen med tre, lin og andre materialer som er vanlige i det skandinaviske hjemmet.

Hvis du ønsker mer liv, velger du i stedet motiver i den syntetiske kubismens lysere fargeskala eller rene geometriske abstraksjoner som fører bevegelsens ideer videre. En kubistisk poster fungerer utmerket som et anker i en bildevegg sammen med grafiske og abstrakte motiver, fordi de fasetterte formene binder sammen ulike stiler. I vårt utvalg av abstrakte postere og grafiske postere finner du flere motiver som knytter an til bevegelsens formsans.

Tenk også på formatet. Et kubistisk motiv med mange små plan fungerer godt når det henges opp i et større format, slik at detaljene får plass til å leses, mens en strammere geometrisk komposisjon fungerer fint også som et mindre bilde i en gruppering. En stue tåler gjerne et stort, dominerende verk over sofaen, mens en hall eller et arbeidsrom passer for en tettere samling av flere mindre motiver i beslektede farger.

Tips: La et kubistisk bilde få godt med luft rundt seg. De fasetterte formene er visuelt intense, så en enkel, smal ramme i svart eller natur og en rolig flate rundt gjør at motivet får puste. Vil du bygge en samling, passer det å kombinere et geometrisk motiv med to eller tre roligere abstraksjoner i samme dempede fargeskala – da oppstår en gjennomtenkt helhet uten at rommet blir rotete.

For deg som vil fordype deg i hvordan man henger opp og kombinerer kunst, har vi flere guider: Les mer om å lage en bildevegg, om å ramme inn kunst og om abstrakte plakater for mer inspirasjon til en gjennomtenkt innredning.

Tidslinje over kubismen

Kubismens intense utviklingsår lar seg oppsummere i en kronologi fra de tidlige impulsene til bevegelsens spredning.

1906: Paul Cézanne dør, og en minneutstilling året etter blir en avgjørende inspirasjon for de unge malerne i Paris.

1907: Picasso fullfører Les Demoiselles d'Avignon – verket som regnes som kubismens startpunkt.

1908: Braque stiller ut landskap på Salon d'Automne; kritikeren Louis Vauxcelles beskriver dem som "kuber" i Gil Blas 14. november og gir bevegelsen dens navn.

1909: Picasso maler Femme assise i Horta de Ebro; ordet "kubisme" er nå i allmenn bruk. Den analytiske fasen innledes.

1910–1911: Den analytiske kubismen når sitt høydepunkt med sterkt fragmenterte, nesten monokrome verk.

1912: Braque introduserer papier collé; den syntetiske kubismen tar form med collager og lysere farger. Gleizes og Metzinger publiserer Du cubisme, og Juan Gris trer frem som en ledende skikkelse.

1914: Første verdenskrig bryter ut; Braque og Léger innkalles, og pionergruppen blir spredt.

1920-tallet: Kubismens ideer sprer seg internasjonalt; i Sverige fører GAN og Otto G. Carlsund bevegelsen videre etter møtet med Léger i Paris.

1937: Picasso maler Guernica og viser at kubismens formspråk også kan bære det dypeste alvoret.

Relaterte kunstbevegelser og kunstnere

Kubismen står i sentrum for et helt nettverk av moderne retninger. Bevegelsens fremste opphavsmann utforskes på siden vår om Pablo Picasso, og det var Henri Matisse som ifølge tradisjonen først snakket om Braques «små kuber». Veien videre mot det ikke-figurative beskrives på sidene om abstrakt kunst og pioneren Wassily Kandinsky, mens surrealismen tok over etter kubismen som Paris' ledende avantgarde. Kubismens geometriske formspråk levde også videre i den dekorative Art Deco-stilen på 1920-tallet. For en oversikt over hvordan alt henger sammen, se vår samlede kunsthistorie og besøk vår Kunnskapsbank med faktasider om kunstnere og bevegelser. Fordyp deg gjerne videre i bevegelsen via Wikipedias artikkel om kubisme, samlingen på Moderna Museet og siden for verket Les Demoiselles d'Avignon hos MoMA. Dadaismen oppsto parallelt som modernismens mest provoserende opprør – les mer om dadaismen.

Vil du utforske en nærliggende bevegelse? Les vår fordypning om futurismen – den italienske avantgardebevegelsen som gjorde fart og bevegelse til kunst.

Vanlige spørsmål om kubismen

Vil du bringe kubismens geometriske formfølelse inn i ditt eget hjem? Utforsk vårt utvalg av abstrakte plakater, våre kjente kunstnere og guiden til å innrede med plakater for å finne motiver som viderefører bevegelsens arv.