Landskapsmaleri – sjangerens historie, mestere og kjennetegn ved det malte landskapet

Landskapsmaleri er den grenen av kunsten som gjør naturen til hovedperson i stedet for bakgrunn, og det er sjangeren flest svensker velger når de henger opp et maleri eller en plakat hjemme. Et landskap kan være en fjellvegg i motlys, en tåkete åker i oktober eller en horisont der havet møter himmelen uten at noe annet skjer. I det meste av kunsthistorien ble slike motiver betraktet som underordnede – naturen var med i bildet, men bare for å ramme inn en helgenlegende, et slag eller et portrett. Først da landskapet fikk stå alene, oppsto sjangeren slik vi kjenner den.

Denne guiden følger landskapsmaleriets vei fra Joachim Patinirs panoramiske verdenslandskaper rundt 1520, via den nederlandske gullalderens salgbare utsikter og Barbizon-skolens friluftsmaleri, frem til Marcus Larsons svenske fossefall og det visjonære nordiske landskapet ved århundreskiftet. Du får vite hva som teknisk skiller et landskap fra en naturstudie, hvilke undersjangre som finnes, hvilke museer i Sverige som forvalter arven – og hvordan du oversetter fire hundre års bilde tradisjon til motiver som fungerer over sofaen.

Innhold
↓ Hva er landskapsmaleri?
↓ Landskapsmaleriets historie – fra kulisse til hovedmotiv
↓ Den nederlandske gullalderen – sjangeren blir selvstendig
↓ Undersjangre og tilbakevendende motiver
↓ Teknikk, komposisjon og lys
↓ 1800-tallet – Barbizon, Hudson River og friluftsmaleriet
↓ 1900-tallet – landskapet etter naturalismen
↓ Svensk og nordisk landskapsmaleri
↓ Landskapsmaleri i hjemmet – slik velger du motiv
↓ Tidslinje – sjangerens utvikling
↓ Relaterte kunstbevegelser og kunstnere
↓ Vanlige spørsmål om landskapsmaleri

Hva er landskapsmaleri?

Landskapsmaleri defineres av at naturen utgjør bildets egentlige motiv. Det er ikke nok at det finnes trær, fjell eller vann i et maleri – i et historiemaleri fra renessansen finnes det ofte både fjell og elver, men de tjener fortellingen. I et landskapsmaleri er forholdet omvendt: Eventuelle mennesker er staffasjefigurer, små skikkelser som gir en scene målestokk og bevegelse, men som den likevel ville fungert uten.

Sjangierhierarkiet som Det franske kunstakademiet formaliserte på 1600-tallet, plasserte historiemaleriet øverst, deretter portrettet, så sjangermaleriet, landskapet og til slutt stillebenet. At landskapet ble rangert nest lavest, forklarer hvorfor så mange tidlige landskapsmalere utstyrte utsiktene sine med en bibelsk eller mytologisk figur: Det hevet verkets status hos kjøperne. Dette hierarkiet holdt seg helt frem til midten av 1800-tallet, da friluftsmaleriet og den voksende middelklassen sammen snudde på rekkefølgen.

I dag er landskapet den kommersielt sterkeste bildesjangeren av alle. Det fungerer fordi det gir blikket en dybde som selve rommet mangler – en vegg med et landskap blir psykologisk større enn en tom vegg. Det er også derfor naturmotiver dominerer blant postere med naturmotiver og i den bredere kategorien kunstverk av kjente kunstnere.

Kortfakta: Sjangerens grunnlegger i Vesten regnes for å være Joachim Patinir (ca. 1480–5. oktober 1524), som arbeidet i Antwerpen. Albrecht Dürer kalte ham i 1521 i reisedagboken sin for «der gute Landschaftsmaler» – den første kjente bruken av ordet Landschaft i kunstnerisk betydning. I Kina hadde den tilsvarende sjangeren, shan shui («fjell-vann»), allerede nådd sitt høydepunkt under Song-dynastiet 960–1279. Landskapet ble en egen markedsvare i Nederland på 1600-tallet. Det franske kunstakademiets sjangerhierarki plasserte landskapet nest nederst av fem. Auksjonsrekorden for et landskapsmaleri innehas av J.M.W. Turners Rome, from Mount Aventine, solgt hos Sotheby's i London 3. desember 2014 for 30,3 millioner pund. I Sverige forvaltes hoveddelen av 1800-tallets landskapsmalerier av Nationalmuseum i Stockholm.

Landskapsmaleriets historie – fra kulisse til hovedmotiv

At naturen skulle kunne bære et bilde helt alene, er en relativt ung idé i Europa. Veien dit går gjennom tre tydelige stadier: antikkens dekorative naturrum, den flamske renessansens panoramabilder og spesialiseringen i det nederlandske markedet.

Antikken og middelalderen – naturen som kulisse

Romerske villaer hadde veggmalerier med hager, kystutsikter og gjeterguttscener, blant de mest kjente de fra Villa Livia i Prima Porta. Disse romutsmykningene var illusjonistiske naturrum snarere enn selvstendige verk – de manglet ramme, signatur og den avgrensningen som gjør et maleri til et objekt. I middelalderen krympet naturen ytterligere. Gullgrunnen i alterskap erstattet himmelen, og landskapet ble redusert til symbolske tregrupper og stiliserte åser som markerte hvor en hendelse fant sted.

Patinir og verdenslandskapet

Gjennombruddet kom i Antwerpen. Joachim Patinir utviklet rundt 1515–1524 det kunsthistorien kaller verdenslandskapet, Weltlandschaft: et panoramisk utsyn sett fra en opphøyd posisjon, der blikket sveipet over sletter, elver, klippeformasjoner og fjerne byer i ett sammenhengende utsnitt av verden. De religiøse figurene er fortsatt til stede, men er påfallende små, noen ganger knapt synlige. Patinirs paneler var horisontale og relativt små, et format som senere ble normen for sjangeren.

Teknisk innførte Patinir den fargeskalaen som skulle definere dybde i landskapsmaleriet: brunt og varmt i forgrunnen, grønt i mellomplanet, blått mot horisonten. Dette er luftperspektivets grunnskjema, og det brukes fortsatt av illustratører og fotografer. Patinirs etterfølgere i Nederland, blant dem Pieter Bruegel den eldre, overtok både panoramaet og fargetrinnene.

Shan shui – Kinas parallelle tradisjon

Mens Europa fortsatt behandlet naturen som bakgrunn, hadde Kina en fullt utviklet landskapssjanger. Shan shui, bokstavelig talt «berg-vann-bilde», ble malt med pensel og blekk på silke eller papir og fikk bred utbredelse på 900- og 1000-tallet. Fan Kuan (ca. 960–ca. 1030) skapte med Reisende blant fjell og bekker et av tradisjonens absolutte hovedverk: en hengende rull der et enormt sentralt fjell dominerer, forgrunnen er tett, og slør av tåke både skiller og forbinder bildets soner.

Forskjellen fra den europeiske tradisjonen er avgjørende. Shan shui søkte ikke å avbilde et bestemt sted, men å fremstille naturens orden – en kosmisk visjon der mennesket er lite, men ikke ubetydelig. Denne estetikken nådde Europa for alvor først gjennom japanske tresnitt på 1800-tallet og preger fortsatt den dempede, luftige bildetradisjonen som kommer til uttrykk i japandi-plakater.

Den nederlandske gullalderen – sjangeren blir selvstendig

Landskapsmaleriet ble en helt selvstendig sjanger på 1600-tallet i Nederland. Årsakene var praktiske. Den nederlandske republikken ble anerkjent som en selvstendig stat gjennom freden i Westfalen i 1648, den protestantiske kirken bestilte ikke altertavler, og en velstående borgerklasse kjøpte kunst direkte på det åpne markedet. Malere spesialiserte seg derfor på det som solgte: utsikter, kystbilder, vinterscener og bysilhuetter i formater som passet i en vanlig stue.

Ruisdael og det nederlandske landskapet

Jacob van Ruisdael (ca. 1628–1682) er gullalderens mest innflytelsesrike landskapsmaler. Han arbeidet innenfor et uvanlig bredt register – fossefall, vinterlandskaper, kystbilder, panoramautsikter over Haarlem med blekefelter og kirketårn – og ga himmelen en dominerende rolle. I komposisjonene hans opptar skyene ofte to tredjedeler av flaten, noe som ble et nordeuropeisk kjennetegn. Ruisdaels blanding av topografisk troverdighet og dramatisk lysregi ble senere tatt opp av både britiske og nordiske malere.

Claude Lorrain og det arkadiske idealet

Parallellt utvecklades en helt annan tradition i Rom. Claude Lorrain (1604/05–1682), en franskmann bosatt i Italien, byggde landskapene sine etter rasjonelle formprinsipper: et mørkt tre eller en ruin i forgrunnen som repoussoir, et mellomplan med gjetere eller bibelske figurer, og en åpning mot et hav som skimrer i morgen- eller kveldssol. Resultatet kalles et arkadisk eller idyllisk landskap og er et idealisert Italia snarere enn et dokumentert sted.

Claudes komposisjon ble en mal som holdt seg i to århundrer. Engelske godseiere fikk anlagt parker etter bildene hans, og J.M.W. Turner ba i testamentet sitt om at to av hans egne verk skulle henge ved siden av Claudes i National Gallery. At den britiske romantikken kunne bli så sterk, skyldtes i stor grad at Claudes formel fantes å forholde seg til – og bryte med.

Undersjangre og tilbakevendende motiver

Landskapsmaleri er ingen enhetlig kategori, men en samling undersjangre med ulike regler, kundegrupper og bildespråk. De tre viktigste for den som velger motiv til veggen, er det sublime landskapet, marinemaleriet og vinterlandskapet.

Det sublime landskapet

Det sublime bygger på filosofen Edmund Burkes distinksjon fra 1757 mellom det skjønne, som behager, og det sublime, som overvelder. I malerkunsten oversettes det til kløfter, snøskred, stormer og fjellmassiver der betrakteren plasseres i en underlegen posisjon. Caspar David Friedrich og William Turner er sjangerens to poler: Friedrich stillferdig og metafysisk, Turner voldsom og atmosfærisk. Turners auksjonsrekord på 30,3 millioner pund for Rome, from Mount Aventine sier noe om hvor høyt markedet fortsatt verdsetter denne bildetypen; John Constables rekord for The Lock fra 1824 ligger på 22,4 millioner pund.

Marinemaleri og kystlandskap

Marinemaleriet oppsto fra nederlandsk sjøfart og var opprinnelig dokumentarisk – skipsredere bestilte bilder av fartøyene sine. Sjangeren utviklet seg raskt mot atmosfærestudier der vann, dis og lys er det egentlige temaet. Kystlandskapet er den mildere slektningen og motivet som i dag selger best i svenske hjem, delvis fordi horisontlinjen får et lite rom til å virke bredere. Rene hav- og himmelmotiver fungerer spesielt godt i svart-hvite plakater, der fraværet av farger forsterker toneskalaen.

Vinterlandskapet

Vinterbildet er en nordeuropeisk spesialitet med røtter i Bruegels Jegerne i snøen fra 1565. Den lille istiden ga frosne kanaler og snøtunge landsbyer på 1600-tallet, som oppdragsgiverne kjente igjen, og sjangeren fikk et nytt liv i Skandinavia på 1800-tallet. Teknisk sett er vinterlandskapet krevende fordi snø aldri er hvit: Den bærer hele fargetemperaturen i rommet, fra varm rosa i lavt sollys til dypblått i skyggen.

«Maleri er bare et annet ord for følelse.» – John Constable, brev til John Fisher, 1821

Teknikk, komposisjon og lys

Det som gjør et landskap overbevisende, er sjelden detaljrikdommen, men heller håndteringen av dybde og lys. To sett med verktøy går igjen gjennom hele sjangerens historie.

Repoussoir, luftperspektiv og horisontlinjen

Repoussoir er et mørkt element i kanten av bildet – et tre, en klippe, en ruin – som leder blikket innover i bildet. Luftperspektiv innebærer at fargene blir lysere, blåere og mindre kontrastrike jo lenger unna de befinner seg, fordi atmosfæren sprer lyset. Patinir kodifiserte prinsippet i tre fargesoner allerede på 1520-tallet; Leonardo da Vinci beskrev det samme fenomenet i notatene sine i samme periode.

Horisontlinjens plassering styrer bildets karakter mer enn noe annet valg. En lav horisont, som hos Ruisdael, gir himmelen makten og skaper rom. En høy horisont presser rommet sammen og retter oppmerksomheten mot markens struktur. En horisont nøyaktig på midten oppleves nesten alltid som statisk, og derfor unngås den i praksis av alle bortsett fra dem som nettopp vil skape stillhet.

Friluftsmaleri og den malte skissen

Frem til 1800-tallet ble landskap malt i atelieret etter skisser. Tre tekniske endringer forandret dette: metalltuben for oljemaling ble patentert i 1841, bærbare staffelier ble billige, og jernbanen gjorde landsbygda tilgjengelig på én dag. Friluftsmaleriet – å ferdigstille verket på stedet foran motivet – ble mulig i stor skala.

Konsekvensen ble mer enn praktisk. Når lyset endrer seg under arbeidet, tvinges maleren til å arbeide raskt og sammenfattende, noe som ga det løsere penselstrøket som først vises hos Barbizonmalerne og deretter kulminerer i impresjonismen. Den som vil følge denne tråden videre, finner bakgrunnen i vår guide til impresjonismen.

1800-tallet – Barbizon, Hudson River og friluftsmaleriet

På 1800-tallet gikk landskapet fra nest laveste rang til kunstens mest omstridte og mest solgte sjanger. To skoler på hver sin side av Atlanteren drev utviklingen fremover.

Barbizonskolen

Barbizonskolen var aktiv omtrent 1830–1870 og fikk navn etter landsbyen Barbizon ved Fontainebleauskogen, rundt 60 kilometer sør for Paris. Jean-Baptiste-Camille Corot kom dit våren 1829 for å male og vendte tilbake høsten 1830 og sommeren 1831 for tegninger og oljestudier. Théodore Rousseau begynte fra 1833 å oppholde seg der i lange perioder og ble gruppens naturlige leder. Jean-François Millet og Charles-François Daubigny hørte også til kretsen.

Barbizonmalerne avviste både akademiske konvensjoner og Düsseldorfromantikkens dramatikk til fordel for usentimentale, nære skildringer av vanlig natur – en lysning, en støvete vei, en kveflokk i motlys. De hentet forbilder hos nederlandske malere på 1600-tallet og hos John Constable, hvis verk ble vist i Paris i 1824. Skolen regnes som impresjonismens direkte forløper.

Hudson River School

I USA ble landskapet en del av nasjonsbyggingen. Thomas Cole (1801–1848), født i England og utvandret i 1818, reiste i 1825 til Catskillfjellene og malte tre lerreter etter skissene sine. De ble stilt ut mellom 26. oktober og 4. november 1825 i utstillingsvinduet hos bokhandelen Colman's i New York, ble oppdaget av tre innflytelsesrike kunstnere og ga Cole umiddelbare bestillinger. Slik oppsto Hudson River School, som var virksom omtrent 1825–1875, og som gjorde den amerikanske villmarken til en selvstendig bildetradisjon. Metropolitan Museum of Art forvalter en av skolens viktigste samlinger.

1900-tallet – landskapet etter naturalismen

Da fotografiet overtok dokumentasjonen, opphørte landskapsmaleriets oppgave å være en avbildning. Sjangeren overlevde likevel, men motivet ble et middel snarere enn et mål: en anledning til å undersøke farge, struktur og betingelsene for hvordan vi ser.

Cézanne og landskapets konstruksjon

Paul Cézanne malte fjellet Sainte-Victoire i Provence i anslagsvis rundt åtti malerier og akvareller mellom 1880-tallet og sin død i 1906. Han behandlet landskapet som et problem i geometri og fargeplan: I stedet for å tegne dybde med linjer bygget han opp rommet av små, parallelle penselstrøk der fargetemperaturen skifter. Varme toner trer frem, kalde trekker seg tilbake. Denne metoden gjorde ham til utgangspunkt for kubismen og er grunnen til at han gjerne kalles den moderne kunstens far.

Fra ekspresjonisme til samtidens naturbilde

Ekspresjonistene snudde forholdet mellom ytre og indre natur på hodet. Hos Der Blaue Reiter ble engen et felt av ren farge, og hos Egon Schiele ble høsttrådsmale trestammer forvandlet til kroppsspråk. Parallelt fortsatte den topografiske tradisjonen i en nedtonet, nesten dokumentarisk form hos kunstnere som arbeidet med det nærmest trivielle landskapet – parkeringsplassen, veikanten, skogbrynet bak villaområdet.

På 1960- og 1970-tallet tok land art steget helt ut av lerretet og gjorde selve bakken til materiale, mens maleriet fikk selskap av landskapsfotografiet som egen kunstform. Denne grenen kommer tydelig til uttrykk i det nedtonede bildespråket som preger svart-hvite plakater, der formatet og horisontlinjen fungerer akkurat som i 1600-tallets nederlandske utsiktsbilder, men der lyset registreres i stedet for å males.

Svensk og nordisk landskapsmaleri

Det svenske landskapsmaleriet er uvanlig godt dokumentert og uvanlig elsket, noe som gjør det til et naturlig utgangspunkt for den som vil henge nordisk natur hjemme. Tre faser bærer utviklingen.

Düsseldorfskolen og Marcus Larson

I perioden 1850–1865 tiltrakk kunstakademiet i Düsseldorf seg et stort antall nordiske kunstnere. Stilen var fortsatt romantisk, men rettet mot det nasjonale og særpregede. Simon Marcus Larson, født i 1825, bodde i Düsseldorf i 1852–1855 som privatelev hos Andreas Achenbach og ble den svenske nasjonalromantikkens mest dramatiske landskapsmaler. Hans Vattenfall i Småland finnes i Nationalmuseums samling og viser sjangerens kjerne: fossende vann, motlys og en natur som er større enn betrakteren.

Edvard Bergh og Konstakademiens landskapsskole

Johan Edvard Bergh, som var utdannet i Düsseldorf, ledet landskapsskolen som ble opprettet ved Konstakademien i Stockholm i 1858, og ble professor der i 1867. I løpet av 1860-årene utviklet han et mer realistisk landskapsmaleri med rolig, mellomsvensk natur: innsjøer, løvtrær og beitende kuer i ettermiddagslys. Berghs undervisning formet en hel generasjon og la grunnlaget for det sene 1800-tallets svenske naturskildring, som senere ble videreutviklet av blant andre Bruno Liljefors og Prins Eugen.

Kvinnelige pionerer og det visjonære landskapet

Omkring 1890–1920 utvecklades det i Sverige ett expressivt, nästan andligt landskapsmåleri där naturen blev bärare av inre tillstånd. Länge skrevs den perioden nästan uteslutande utifrån manliga konstnärskap. Utställningen Kvinnliga pionjärer – Visionära landskap på Prins Eugens Waldemarsudde i Stockholm, som visades 4 mars–20 augusti 2023 med närmare 100 målningar, lyfte fram fyra av dem: Ester Almqvist, Anna Boberg, Ellen Trotzig och Charlotte Wahlström. En avdelning ägnades åt teosofins betydelse för tidens svenska landskapsmåleri – samma andliga strömning som formade Hilma af Klint.

Waldemarsudde fortsetter å arbeide med naturens bildeverden: I 2026 vises Det blommande – Konst & botanik i Galleriet mellom 14. mars og 13. september. Den som vil utforske den botaniske grenen av naturmotivet, finner den i guiden vår til botanisk kunst og i utvalget av svenske kunstverk.

Landskapsmaleri i hjemmet – slik velger du motiv

Landskapet er sjangeren det er enklest å leve med og vanskeligst å velge feil format til. To spørsmål avgjør resultatet: hvor horisonten havner i forhold til øyehøyden, og om motivets fargetemperatur passer med rommets lys.

Format og horisontlinje

Liggende format forsterker landskapets bredde og fungerer best over sofa, seng eller skjenk, der motivet kan følge møbelets linje. Stående format passer på smale veggpartier og i trappehus, men krever et motiv med vertikal struktur – en foss, en fjellvegg, en trestamme – ellers blir bildet for det meste himmel. En praktisk regel er å henge bildet slik at horisontlinjen i bildet havner omtrent i øyehøyde for en stående person, cirka 145–150 centimeter over gulvet, fordi blikket da møter bildets dybde i stedet for kanten.

Størrelsen bør stå i forhold til møbelet under. En bildeflate som tilsvarer omtrent to tredjedeler av sofaens bredde, oppleves som balansert; for litt mindre motiver fungerer en gruppe på to eller tre bedre enn ett enkelt bilde. I formatet 50x70 centimeter får de fleste landskapsmotiver tilstrekkelig rom uten å dominere en stue av normal størrelse.

Fargetemperatur og rommets lys

Et landskap i en kald blågrå skala – tåke, vinter, nordisk kyst – forsterker inntrykket i et rom med nordvendte vinduer og kan gjøre det kjølig. I et sørvendt rom, der dagslyset er varmt, balanserer det samme motivet rommet i stedet. Omvendt løfter varme motiver med oker, rust og gyllent motlys et mørkt rom, men kan bli tunge i et allerede varmt lys. En enkel test er å holde motivet mot veggen på tre ulike tidspunkter på dagen før du bestemmer deg for ramme.

Tips: Har du et rom med stor takhøyde, trekkes blikket automatisk oppover, noe som gjør at et enslig bilde lett havner for høyt. Finn i stedet en horisontlinje i rommet – overkanten på vinduskarmen eller linjen til dørkarmen – og la landskapets horisont følge den. Da knyttes bildet til arkitekturen i stedet for å sveve. Du kan lese mer om hvordan takhøyden påvirker opplevelsen i artikkelen vår om katedraleffekten.

Tidslinje – sjangerens utvikling

Rundt år 1000 nådde det kinesiske shan shui-maleriet sitt første høydepunkt med Fan Kuans Resenärer bland berg och bäckar, malt under Song-dynastiet 960–1279. I 1521 noterte Albrecht Dürer i reisedagboken sin fra Nederlandene at Joachim Patinir var en god landskapsmaler, noe som ble den første kjente bruken av ordet Landschaft om en kunstnerisk spesialitet; Patinir døde 5. oktober 1524. I 1565 malte Pieter Bruegel den eldre Jägarna i snön og etablerte vinterlandskapet som et eget motiv.

På 1600-tallet ble landskapet en selvstendig markedsvare i Nederland, forsterket av republikkens anerkjennelse gjennom freden i Westfalen i 1648; Jacob van Ruisdael og Claude Lorrain, som begge døde i 1682, formulerte sjangerens to hovedspor – det observerte og det idealiserte. I 1757 publiserte Edmund Burke sitt skrift om det sublime, som ga romantikkens landskapsmaleri det teoretiske grunnlaget.

I 1825 reiste Thomas Cole til Catskillfjellene og viste i oktober samme år maleriene som ble opptakten til Hudson River School. Fra 1830 samlet Barbizonskolen seg rundt Fontainebleau-skogen, og i 1841 ble metalltuben for oljemaling patentert, noe som gjorde friluftsmaleri praktisk mulig. I 1858 ble landskapsskolen ved Konstakademien i Stockholm opprettet, med Edvard Bergh som ledende kraft; han ble professor i 1867. I årene 1850–1865 tiltrakk Düsseldorf seg en hel generasjon nordiske landskapsmalere, blant dem Marcus Larson, som oppholdt seg der i 1852–1855.

3. desember 2014 ble Turners Rome, from Mount Aventine solgt hos Sotheby's i London for 30,3 millioner pund og satte rekord for britisk landskapsmaleri. I 2023 viste Prins Eugens Waldemarsudde Kvinnliga pionjärer – Visionära landskap med nærmere hundre verk, og i 2026 fortsetter museet med Det blommande – Konst & botanik fra 14. mars til 13. september.

Beslektede kunstbevegelser og kunstnere

Landskapsmåleriet krysser nesten alle epoker, noe som gjør det til en god inngang til kunsthistorien. Romantikken ga sjangeren dens dramatikk, og den sublime landskapets viktigste skikkelse beskrives i guiden vår til Caspar David Friedrich. Den britiske motpolen, lysets og havets maler, finner du i guiden til William Turner.

Den nordiska grenen fördjupas i sidorna om nationalromantiken och om Skagenmålarna, som gjorde det nordiska ljuset till sitt egentliga ämne. Bland de svenska landskapsmålarna intar Carl Fredrik Hill en särställning med sina reducerade franska landskap från 1870-talet. För den som vill se hur landskapet upplöses i ren färgverkan är postimpressionismen nästa steg. En komplett översikt över epoker och rörelser finns i konsthistoriens huvudguide, och samtliga faktasidor är samlade i Kunskapsbanken. Genrens närmaste granne – havet, fartygen och stormen som huvudmotiv – har en egen guide i sidan om marinmåleri.

Vill du läsa vidare om hur landskapsmotiv fungerar i praktiken finns guider till posters i fjällstugan, till alpine chic som inredningsstil och till Egon Schieles landskapsmåleri.

Vanliga frågor om landskapsmåleri

Landskapsmaleriet har overlevd fem århundrer fordi det gjør noe få andre sjangre mestrer: det gir en vegg dybde. Hvis du vil ta med deg denne effekten hjem, finner du hele utvalget vårt av naturmotiver blant postere med naturmotiver, og de svenske mesternes bildeverden blant svenske kunstverk.

Les mer om sjangerens opprinnelse i oppslagsordet landskapsmaleri.