Prerafaelittene – kunstbevegelsens historie, Rossetti, Millais og den britiske drømmekunsten

Prerafaelittene er en av 1800-tallets mest fascinerende kunstbevegelser – en gruppe unge britiske malere som i 1848 gjorde opprør mot samtidens akademiske konvensjoner og skapte kunst fylt av lysende farger, botanisk nøyaktighet og litterær dramatikk. Bildene deres hører i dag til blant de mest reproduserte i verden: den druknende Ophelia blant sivet, den rødhårede kvinnen i hvit drakt i en båt, ridderlegender og middelalderske drømmer gjengitt med en detaljrikdom som få bevegelser før eller siden har overgått.

Navnet betyr bokstavelig «før Rafael». De sju grunnleggerne vendte ryggen til den polerte, formelbundne kunsten som Royal Academy hyllet, og søkte tilbake til den italienske kunsten før høyrenessansen – til 1400-tallets oppriktige naturtrohet og klare farger. Resultatet ble en av de mest særpregede bildeverdenene i europeisk kunsthistorie, og en bevegelse hvis innflytelse strekker seg fra William Morris' tekstiler til dagens fantasyillustrasjoner. Denne siden gjennomgår prerafaelittenes historie, deres viktigste verk, teknikken bak bildene, kvinnene som både malte og sto modell, samt hvordan prerafaelittisk kunst kan brukes i det svenske hjemmet.

Innhold
↓ Hva er prerafaelittene?
↓ Historien bak brorskapet
↓ De viktigste verkene
↓ Teknikk og kunstnerisk signatur
↓ Kvinnene, modellene og kunstnerne
↓ Andre generasjon og arven
↓ Prerafaelittene i Sverige og Norden
↓ Prerafaelittisk kunst i hjemmet
↓ Tidslinje
↓ Beslektede kunstbevegelser
↓ Vanlige spørsmål

Hva er prerafaelittene?

Prerafaelittene, eller Det prerafaelittiske brorskapet (Pre-Raphaelite Brotherhood, forkortet PRB), var en sammenslutning av sju britiske kunstnere og skribenter som ble dannet i London i 1848. Kjernen besto av tre malerstudenter fra Royal Academy: Dante Gabriel Rossetti, John Everett Millais og William Holman Hunt. De fikk selskap av William Michael Rossetti, James Collinson, Frederic George Stephens og billedhuggeren Thomas Woolner. Brorskapet ble formelt grunnlagt i Millais' foreldrehjem i 83 Gower Street i London.

Det som forente dem, var en misnøye med den akademiske kunsten. Royal Academy fremmet en idealisert, mørkt fernissert malerstil som bygde på Rafael og den italienske høyrenessansen. Prerafaelittene ville i stedet vende tilbake til den friskheten og oppriktigheten de så i kunsten før Rafael – hos de italienske mesterne på 1400-tallet og i den senmiddelalderske bildetradisjonen. Programmet deres var tredelt: å blåse nytt liv i britisk kunst, å gjøre den like kraftfull som verkene fra den tidlige renessansen, og å skildre både naturen og ekte følelser uten akademisk forskjønning.

Kortfakta: Grunnlagt i 1848 i London. Sju medlemmer i brorskapet. Grunnleggere: Dante Gabriel Rossetti (20 år), John Everett Millais (19 år) og William Holman Hunt (21 år). Signerte sine første verk med initialene "PRB" under utstillingen i 1849. Hentet inspirasjon fra italiensk kunst før Rafael (1400-tallet). Kritikeren John Ruskin ble bevegelsens fremste forsvarer. Ashmolean Museum i Oxford eier en av verdens fremste samlinger av prerafaelittisk kunst.

Historien bak brorskapet

Grunnleggerne var påfallende unge da de inngikk sin allianse høsten 1848. Millais var bare 19 år, Rossetti 20 og Holman Hunt 21 - en gjeng begavede studenter som med ungdommens selvtillit bestemte seg for å reformere hele den britiske kunsten. Allerede året etter, i 1849, stilte de tre ledende medlemmene ut sine første viktige verk, alle utstyrt med de gåtefulle bokstavene PRB etter signaturen. Ingen utenforstående visste først hva initialene betydde, og da hemmeligheten ble avslørt, ble den tolket som en fornærmelse mot 350 års malertradisjon.

Mottakelsen var iskald. Kritikerne kalte stilen rå, klossete og bevisst stygg, og Millais' bibelske scene med den unge Jesus i snekkerverkstedet ble fordømt som frastøtende av forfatteren Charles Dickens. Vendepunktet kom da den innflytelsesrike kunstkritikeren John Ruskin trådte frem til bevegelsens forsvar i brev til avisen The Times i 1851. Ruskins autoritet reddet brorskapet fra å bli kvalt i fødselen og ga de unge malerne pusterommet de trengte. Selve brorskapet holdt imidlertid ikke lenge sammen i sin opprinnelige form - allerede på midten av 1850-tallet gikk medlemmene hver til sitt. Millais ble etter hvert valgt inn i akademiet han en gang hadde gjort opprør mot, og ble dets president, mens Rossetti trakk seg tilbake i en mer drømmeaktig, middelalderinspirert retning som skulle gi opphav til bevegelsens andre generasjon.

Bak opprøret lå også tidsånden. Storbritannia gjennomgikk rask industrialisering på 1840-tallet, og for de unge kunstnerne fremsto den moderne verdens skitne fabrikker og masseproduserte varer som et tap av ekthet og skjønnhet. Ved å søke tilbake til idealene fra middelalderen og den tidlige renessansen uttrykte de en lengsel etter en enklere, mer sjelfull tilværelse. Brorskapet ga til og med ut sitt eget tidsskrift, The Germ, som i 1850 spredte ideene deres om kunst, poesi og natur til en liten, men hengiven leserkrets. Selv om tidsskriftet bare kom ut i fire numre, viser det hvor bevisst de unge kunstnerne arbeidet for å formulere et helt kunstnerisk program, ikke bare en ny malerstil.

De viktigste verkene

Prerafaelittenes billedverden er umiddelbart gjenkjennelig: mettede farger, minutiøst gjengitt natur og motiver hentet fra Bibelen, Shakespeare, middelalderens legender og samtidens poesi. Noen verk har blitt så elsket at de i dag henger som reproduksjoner i hjem over hele verden.

Ophelia av John Everett Millais

Millais Ophelia (1851–1852) er kanskje bevegelsens mest kjente verk og et ikon innen britisk kunst. Motivet er hentet fra Shakespeares Hamlet: Den sinnssyke Ophelia flyter syngende mot sin død i vannet, omgitt av blomster med nøye valgt symbolsk betydning. Millais malte den frodige vegetasjonen på stedet ved elven Hogsmill i Surrey med nesten botanisk nøyaktighet. I dag henger maleriet på Tate Britain i London, dit det ble gitt som en del av Sir Henry Tates gave til nasjonen. Verket er en fullkommen oppsummering av alt prerafaelittene etterstrebet: naturtrohet, litterær dramatikk og en fargeklarhet som lyser.

Damen fra Shalott av John William Waterhouse

Selv om John William Waterhouse malte tiår etter at brorskapet var oppløst, regnes hans The Lady of Shalott (1888) som et høydepunkt i den prerafaelittiske bildeverdenen. Motivet bygger på Alfred Tennysons dikt fra 1832 og viser den forbannede damen som driver mot Camelot og sin død i en båt. Waterhouse malte til sammen tre versjoner av skikkelsen – 1888, 1894 og 1915 – og den første ble gitt til allmennheten av Sir Henry Tate i 1894. Den rødhårede kvinnen i hvit drakt knytter bevisst an til Millais Ophelia og har blitt et av de mest reproduserte bildene i sjangeren.

Verdens lys av William Holman Hunt

William Holman Hunts The Light of the World (1853) er et av 1800-tallets mest utbredte religiøse bilder og viser Kristus som banker på en gjengrodd dør uten håndtak – et bilde på sjelen som må åpne innenfra. Originalen henger i sidekapellet på Keble College i Oxford. Hunt malte senere en versjon som i dag finnes på Manchester Art Gallery, og en tredje omtrent femti år senere, som vises i S:t Pauls-katedralen i London. Hunt var den av grunnleggerne som mest trofast holdt fast ved brorskapets opprinnelige idealer gjennom hele livet.

Rossettis kvinnelige portretter

Dante Gabriel Rossetti utviklet en egen, sensuell bildetype med storslåtte kvinneskikkelser hentet fra myter og poesi. Proserpine (1871), som viser den fangede underjordsgudinnen med granateplet i hånden, tilhører Ashmolean Museum i Oxford. Beata Beatrix (1864–1870), et gripende minnebilde av hans avdøde hustru Elizabeth Siddal i skikkelse av Dantes Beatrice, finnes på Tate Britain. Rossettis verk la grunnlaget for bevegelsens andre generasjon og dens drømmemettede, dekorative estetikk.

"Hvis de fortsetter slik, kan de i vårt England legge grunnlaget for en kunstskole edlere enn noe verden har sett på tre hundre år." – John Ruskin, til forsvar for prerafaelittene i The Times, 1851

Teknikk og kunstnerisk signatur

Det som gjør et prerafaelittisk maleri umiddelbart gjenkjennelig, er kombinasjonen av vitenskapelig nøyaktighet og følelsesmessig intensitet. Kunstnerne arbeidet ofte utendørs, direkte foran naturen, og avbildet hvert blad, hver blomst og hver vannspeiling med en troskap som brøt radikalt med samtidens vane med å male stiliserte landskap i atelieret.

Farge og lys på våt, hvit grunn

For å oppnå sin karakteristiske glød utviklet prerafaelittene en særegen teknikk: De malte tynne, gjennomskinnelige fargelag på en fuktig, klarhvit grunn. Lyset ble reflektert tilbake gjennom fargen og ga bildene en juvelaktig intensitet som skilte dem fra den brune, mørknede akademiske kunsten. Resultatet ble farger som fortsatt, etter mer enn 170 år, fremstår som uvanlig friske.

Naturtrohet ned til minste detalj

Ruskins oppfordring om at kunstneren skulle gå til naturen «uten å forkaste noe og uten å velge bort noe» ble en ledestjerne. Millais brukte måneder på å male vegetasjonen i Ophelia, og Hunt reiste helt til Dødehavet for å avbilde et landskap med korrekt geografi. Denne besettelsen av det virkelige gjør at prerafaelittiske verk fortsatt kan studeres nesten som botaniske plansjer.

Symbolikk og litterære motiver

Nesten hver detalj i et prerafaelittisk bilde bærer mening. Blomstene rundt Ophelia er valgt fra den viktorianske blomsterspråkstradisjonen, der valmue betyr død og fiol troskap. Motivene ble hentet fra Shakespeare, Dante, Tennyson, Keats og Bibelen, noe som gjorde maleriet til en form for visuell litteratur. Å «lese» et prerafaelittisk maleri er derfor like mye en fortellende opplevelse som en visuell.

Kvinnene, modellene og kunstnerne

Ingen kunstbevegelse er så knyttet til sine kvinnelige skikkelser som prerafaelittene. De rødhårede, drømmende kvinnene på maleriene var virkelige personer, og flere av dem var langt mer enn passive modeller – de var kunstnere og poeter i egen rett.

Elizabeth Siddal

Elizabeth Siddal ble oppdaget som nittenåring i en hattebutikk og ble bevegelsens mest berømte modell. Hun sto modell for Millais’ Ophelia og lå da i timevis i et badekar med vann som skulle forestille elven; varmelampene sluknet, vannet ble iskaldt, og hun ble alvorlig syk. Men Siddal var også kunstner. John Ruskin ble så imponert over tegningene hennes at han tilbød henne et årlig stipend på 150 pund, og hun var den eneste kvinnen som stilte ut på den prerafaelittiske utstillingen i 1857. I 1860 giftet hun seg med Dante Gabriel Rossetti.

Jane Morris og de senere musene

Bevegelsens andre generasjon dreide seg om Jane Morris, William Morris’ hustru og Rossettis store inspirasjonskilde. Med sitt bølgende mørke hår og melankolske fremtoning formet hun det prerafaelittiske kvinneidealet i utallige av Rossettis senere verk. Kvinnene rundt brorskapet – Siddal, Jane Morris, Fanny Cornforth og andre – har de senere årene blitt løftet frem som selvstendige aktører snarere enn bare modeller, noe som har endret hvordan bevegelsen tolkes.

Andra generationen och arvet

När det ursprungliga brödraskapet upplöstes i mitten av 1850-talet uppstod en andra våg av prerafaelitism kring Dante Gabriel Rossetti och två yngre beundrare: Edward Burne-Jones och William Morris. Denna generation flyttade tyngdpunkten från fotografisk naturtrohet till en mer dekorativ, drömsk och medeltidsromantisk estetik som skulle få enorm betydelse för hela den europeiska formkonsten.

Morris & Co och Arts and Crafts

År 1861 grundade William Morris tillsammans med Rossetti, Burne-Jones och flera andra firman Morris, Marshall, Faulkner & Co, som 1875 omorganiserades till Morris & Company. Verkstaden tillverkade glasmålningar, möbler, textilier och tapeter med botaniska motiv och blev själva utgångspunkten för Arts and Crafts-rörelsen. Genom att återuppliva det medeltida hantverket som motvikt till industrialismens massproduktion förvandlade prerafaeliternas andra generation en måleristil till en hel livshållning kring konst, hantverk och heminredning.

Burne-Jones och symbolismen

Edward Burne-Jones utvecklade en svävande, tidlös bildvärld befolkad av riddare, gudinnor och sagogestalter som byggde en bro mellan prerafaelitismen och den europeiska symbolismen vid sekelskiftet. Hans stora, tapetliknande dukar med bleka figurer i sagolika landskap påverkade konstnärer långt utanför Storbritannien och bidrog till att den prerafaelitiska drömestetiken levde vidare in på 1900-talet.

Prerafaeliterna i Sverige och Norden

Länge var prerafaeliterna förvånansvärt okända för den breda svenska publiken, trots att deras dröm-mättade estetik har tydliga beröringspunkter med den nordiska sekelskifteskonsten och symbolismen. Det ändrades våren 2009, då Nationalmuseum i Stockholm öppnade den stora utställningen Prerafaeliterna den 26 februari. Det var första gången rörelsen ägnades en egen utställning i Norden, och den omfattade omkring 220 verk, möjliggjord tack vare generösa lån från ledande brittiska museer.

Tio år senare, hösten 2019, visade Prins Eugens Waldemarsudde i Stockholm en utställning om Edward Burne-Jones (1833–1898) – den första monografiska utställningen med en prerafaelitisk konstnär i Skandinavien. Att just Waldemarsudde, grundat av den målande prinsen Eugen, tog sig an ämnet är passande, eftersom den nordiska nationalromantiken och symbolismen delar prerafaeliternas kärlek till sagan, naturen och det melankoliska ljuset. För en svensk betraktare är det lätt att se släktskapet mellan Burne-Jones riddarvärld och John Bauers trolska sagoskog. Den som vill fördjupa sig i den svenska motsvarigheten kan utforska Bozettos urval av svensk konst.

Prerafaelittisk kunst i hjemmet

Få kunstretninger egner seg så godt for reproduksjon som prerafaelittisk malerkunst. De sterke fargene, de tydelige motivene og den fortellende karakteren gjør at en poster tåler å bli betraktet lenge og gjerne henger på et sted der blikket kan hvile. Et prerafaelittisk bilde passer spesielt godt i rom med ro og tid til ettertanke, som soverommet, lesekroken eller gangen der det møter besøkende.

Motivverdenen er rik: De botanisk presise blomstermotivene knytter an til dagens interesse for postere med blomstermotiver og naturmotiver, mens de dramatiske scenene og kvinneportrettene hører hjemme blant våre mest etterspurte verk av kjente kunstnere. Et prerafaelittisk bilde med sine mettede grønne og røde toner spiller vakkert sammen med naturmaterialer som eik, lin og messing, og passer like godt i et moderne som i et mer tradisjonelt innredet hjem.

Tips: Prerafaelittiske motiver inneholder ofte dype grønntoner og varme røde toner. Velg en enkel ramme i mørkt tre eller matt svart for å forsterke den middelalderske stemningen, og la bildet henge alene med god luft rundt seg i stedet for i en tett gruppering – disse bildene forteller en historie og fortjener plass til å puste. Les mer i guiden vår om å ramme inn kunst.

Tidslinje

Prerafaelismens historie strekker seg fra opprørets år 1848 til den andre generasjonens sene blomstring rundt århundreskiftet. Følgende kronologi viser bevegelsens viktigste milepæler:

1848 – Det prerafaelittiske brorskapet grunnlegges i London av Rossetti, Millais, Hunt og fire andre medlemmer.
1849 – De første verkene stilles ut med de hemmelighetsfulle initialene "PRB".
1850 – Millais' maleri av den unge Jesus i snekkerverkstedet fordømmes hardt av kritikerne, blant andre Charles Dickens.
1851 – John Ruskin forsvarer bevegelsen i The Times og snur opinionen.
1852 – Millais fullfører Ophelia med Elizabeth Siddal som modell.
1853 – Hunt maler The Light of the World; brorskapet begynner å gå i oppløsning.
1857 – Siddal blir den eneste kvinnen som stiller ut på den prerafaelittiske utstillingen.
1861 – William Morris grunnlegger Morris, Marshall, Faulkner & Co, opptakten til Arts and Crafts.
1871 – Rossetti maler Proserpine, et av den andre generasjonens ikoner.
1888 – Waterhouse maler den første versjonen av The Lady of Shalott.
2009 – Nationalmuseum i Stockholm viser bevegelsens første egne utstilling i Norden.

Relaterte kunstbevegelser

Prerafaelittismen står i tett dialog med flere andre epoker og retninger. Den vokste frem fra og i motsetning til romantikken og delte dens kjærlighet til naturen og det følelsesladde, samtidig som dens naturtrohet har berøringspunkter med realismen. Gjennom den andre generasjonens drømme- og mytetunge billedverden peker bevegelsen frem mot symbolismen, og via William Morris' møbler og tekstiler henger den nært sammen med William Morris og Arts and Crafts. En bredere oversikt over hvordan disse bevegelsene forholder seg til hverandre, finnes i vår guide til kunsthistorien. Utforsk flere kunstnere og epoker i vår samlede kunnskapsbank.

Vanlige spørsmål om prerafaelittene

Vil du bringe den prerafaelittiske billedverdenens fargesterke uttrykk og fortellerglede inn i hjemmet ditt? Utforsk vårt utvalg av verk fra kjente kunstnere og våre postere med blomstermotiver, og les gjerne videre om hvordan du kan innrede med postere og lage en bildevegg. Les mer om emnet på svensk Wikipedia, hos Tate, hos Nationalmuseum og på Prins Eugens Waldemarsudde.