Realismen – kunstretningens historie, Courbet, Millet og kjennetegn

Realismen er kunstbevegelsen som på midten av 1800-tallet vendte blikket bort fra guder, helter og historiske drømmer og rettet det mot det vanlige mennesket, hennes arbeid og hennes virkelighet. Som plakater og kunst i hjemmet lever realismen videre i hvert ærlig portrett av et arbeidende menneske, hvert usminkede landskap og hver scene fra hverdagen som skildres uten forskjønnelse. Bevegelsen ble født i Frankrike rundt 1848 ut fra en overbevisning om at kunstneren skulle male det han faktisk så foran seg, ikke fortidens eller fantasiens idealbilder, og den skulle bli et av de mest betydningsfulle vendepunktene i hele den moderne kunsthistorien.

Ingen kunstner legemliggjør realismen tydeligere enn franskmannen Gustave Courbet, som med store, kompromissløse lerreter av bønder, steinhoggere og landlige begravelser sjokkerte den parisiske kunstverdenen. Men realismen var mer enn én enkelt malers opprør. Den rommet Jean-François Millets verdige bilder av jordbruksarbeid, Honoré Daumiers samfunnskritiske skarpsyn og en hel generasjon nordiske malere som førte ideene videre til Sverige. Denne faktasiden går i dybden på realismens historie, dens fremste kunstnere, teknikker og billedspråk, og viser hvordan du kan la epokens ærlige og jordnære uttrykk bli en del av interiøret ditt.

Innhold
↓ Hva er realismen?
↓ Historisk bakgrunn – 1848 og en ny tid
↓ Realismens største kunstnere og verk
↓ Kjennetegn, teknikk og billedspråk
↓ Realismen i Sverige og Norden
↓ Realismens arv og innflytelse
↓ Realismen i hjemmet
↓ Tidslinje for realismen
↓ Relaterte kunstbevegelser
↓ Vanlige spørsmål om realismen

Hva er realismen?

Realismen er retningen innen billedkunsten som vokste frem i Frankrike på midten av 1800-tallet, og som satte den samtidige, observerbare virkeligheten i sentrum for kunsten. I stedet for å male mytologiske scener, religiøse fortellinger eller idealiserte historiske øyeblikk vendte realistene seg mot det som fantes rundt dem: bønder på jordene, arbeidere i byene, vaskekoner, steinhoggere og vanlige mennesker i sitt eget miljø. Der romantikken hadde dyrket følelsen og det sublime, og nyklassisismen den antikke ordenen, søkte realismen i stedet en ærlig og usminket skildring av livet slik det faktisk fremsto.

Kortfakta: Epoke cirka 1840–1880, med tyngdepunkt i Frankrike. Sentral skikkelse: Gustave Courbet (1819–1877). Ikonisk verk: En begravelse i Ornans (1849–1850), et monumentalt lerret på cirka 3,15 × 6,68 meter, i dag på Musée d'Orsay i Paris. Courbet bygde i 1855 sitt eget utstillingstelt, Pavillon du Réalisme, ved verdensutstillingen i Paris og viste rundt førti verk der. Jean-François Millets Angelus (1857–1859) ble solgt 1. juli 1889 for 553 000 franc, den gang den høyeste prisen som var betalt for et moderne kunstverk. Svensk tilknytning: kunstnerkolonien i Grez-sur-Loing samlet svenske malere fra 1874 og fremover, og Opponentene ble dannet i 1885.

Ordet realisme i kunstnerisk betydning ble lansert av Courbet selv, som i 1855 satte opp et skilt med teksten "Du Réalisme" på sitt eget utstillingslokale i Paris. Det var et bevisst kamprop mot den akademiske kunstens idealer og mot smaken ved den offisielle Salongen. Realismen var til å begynne med nært knyttet til en politisk og sosial bevissthet: Å avbilde arbeidende mennesker med samme alvor og på de samme store lerretene som tidligere hadde vært forbeholdt konger og helgener, var i seg selv en provokasjon mot den rådende samfunnsordenen.

Det er viktig å skille realismen som historisk bevegelse fra ordet realistisk i dagligtale. Kunstnere hadde skildret virkeligheten trofast lenge før, ikke minst under den nederlandske gullalderen på 1600-tallet. Det nye ved 1800-tallets realisme var kombinasjonen av trofast gjengivelse og et bevisst valg av samtidige, ofte enkle og lavt vurderte motiver, fremstilt uten idealisering. Realismen var altså både en teknikk og en holdning, et avslag på å forskjønne og et ønske om å gi det vanlige mennesket en plass i den store kunsten.

Historisk bakgrunn – 1848 og en ny tid

For å forstå realismen må man forstå tiden den ble født i. I 1848 skyllet en bølge av revolusjoner over Europa, og i Frankrike ble kongedømmet styrtet til fordel for den andre republikken. Arbeiderklassen og befolkningen på landsbygda trådte frem på den politiske scenen med nye krav om rettferdighet og representasjon. I dette klimaet virket den akademiske kunstens guder og antikke helter stadig mer virkelighetsfjerne. En ny generasjon kunstnere ønsket i stedet å speile samtiden de levde i, med dens sosiale spenninger og arbeidende mennesker.

Fotografiets gjennombrudd

Samtidig endret en ny oppfinnelse kunstnernes syn på virkeligheten. Fotografiet, som fikk sitt offentlige gjennombrudd i 1839 gjennom daguerreotypien, viste at den ytre verden kunne gjengis med en tidligere uhørt nøyaktighet. For mange kunstnere ble dette både en utfordring og en inspirasjon. Hvis maskinen kunne avbilde virkeligheten mekanisk, hva var da maleriets oppgave? Realistene svarte ved å omfavne det samtidige og jordnære, og ved å gi motivene sine en tyngde og en mening som fotografiet ennå ikke kunne formidle.

Et opprør mot Salongen

Den franske kunstverdenen ble på denne tiden styrt av den offisielle Salongen og kunstakademiet, som favoriserte historiemaleri, mytologiske motiver og en glatt, idealisert teknikk. Da Courbet stilte ut sine store bondebilder på Salongen i 1850 og 1851, ble reaksjonen voldsom. Kritikerne ble opprørt over at så enkle og stygge motiver fikk et format som tradisjonelt hadde vært forbeholdt det opphøyde. Denne konflikten mellom realistene og den akademiske smaken skulle prege hele epoken og banet vei for de mange uavhengige utstillingene som senere ble impresjonistenes kjennetegn.

Realismen vokste altså frem i skjæringspunktet mellom politisk omveltning, teknologisk endring og et kunstnerisk opprør. Den handlet ikke bare om stil, men like mye om hvem kunsten skulle handle om, og for hvem den ble skapt. Ved å løfte frem det arbeidende mennesket og samtidens virkelighet åpnet realismen døren for alt det som senere skulle kalles moderne kunst, og den gjorde det på et tidspunkt da samfunnet selv var i ferd med å endres i grunnen.

Realismens største kunstnere og verk

Realismen ble båret frem av kunstnere med ulike temperamenter og interesser, men forent av ønsket om å skildre sin samtid ærlig. Fra Courbets provoserende lerreter til Millets verdige bondescener og Daumiers skarpe samfunnskritikk dekket de til sammen hele spekteret av den moderne virkeligheten. Nedenfor følger navnene som mer enn noen andre definerte epokens billedkunst.

"Vis meg en engel, så skal jeg male en." – Gustave Courbet, om hvorfor han bare malte det han kunne se

Gustave Courbet – realismens grunnlegger

Gustave Courbet (1819–1877) ble født i Ornans i det østlige Frankrike og ble bevegelsens ubestridte leder og fremste teoretiker. Med verk som Stenhuggerne (1849) og det enorme En begravelse i Ornans (1849–1850) skildret han landsbybefolkningen i naturlig størrelse og uten den minste idealisering. Begravelsesscenen, rundt 3,15 meter høy og nesten sju meter bred, sjokkerte Paris da den ble vist på Salongen i 1850–51, fordi den ga en vanlig begravelse på landsbygda det samme monumentale formatet som ellers var forbeholdt historiske storverk. Courbets mest kjente programerklæring kom i 1855, da han bygde sitt eget Pavillon du Réalisme overfor verdensutstillingen og viste rundt førti egne verk der, blant annet det mangetydige Malerens atelier. Stenhuggerne, et av hans viktigste lerreter, gikk dessverre tapt under bombingen av Dresden i 1945, men er bevart i fotografier og skisser.

Jean-François Millet – jordbruksarbeidets maler

Jean-François Millet (1814–1875) kom fra en bondefamilie i Normandie og gjorde det tunge jordbruksarbeidet til sitt store tema. Han slo seg ned i landsbyen Barbizon ved Fontainebleau-skogen, der en hel gruppe landskapsmalere samlet seg i det som skulle bli kalt Barbizonskolen. Millets bilder av bønder skildrer arbeidet med en nesten religiøs verdighet. I Angelus (1857–1859) står to bønder med bøyde hoder på en åker mens kveldsringingen lyder, og i Akssamlerskene følger han tre kvinner som samler opp aks som ligger igjen etter innhøstingen. Angelus ble et av verdens mest reproduserte kunstverk, og da det ble solgt på auksjon 1. juli 1889, nådde det den da svimlende summen av 553 000 franc, den høyeste prisen som til da var betalt for et moderne verk. Maleriet henger i dag på Musée d'Orsay i Paris.

Daumier, Corot og Rosa Bonheur

Realismen rommet mange flere stemmer. Honoré Daumier (1808–1879) var først og fremst en skarp karikaturtegner som i tusenvis av litografier gransket det franske samfunnet, men maleriene hans av tredjeklassevogner og enkle mennesker gjorde ham til en av epokens mest medfølende skildrere av storbylivet. Camille Corot knyttet Barbizonskolens landskapsmaleri sammen med en mykere, mer poetisk tone og ble et viktig bindeledd mellom romantikken og realismen. Rosa Bonheur (1822–1899) ble en av tidens mest suksessrike kunstnere med sine nøye observerte dyremalerier, og hennes monumentale Hestemarkedet fra 1855 regnes som et av realismens fremste verk. Til sammen viser disse kunstnerne hvor bredt realismen kunne tolkes, fra sosial satire til stillferdig naturskildring.

Kjennetegn, teknikk og billedspråk

Selv om realistene arbeidet i ulike retninger, er det mulig å skjelne felles trekk i måten de malte på og valgte motiver. Disse kjennetegnene gjør at et realistisk maleri ofte kan gjenkjennes på sitt jordnære alvor og sin nektelse av å forskjønne. Et gjennomgående kjennetegn er at motivene er hentet fra kunstnerens egen samtid, ofte daterbare til tiårene mellom 1840 og 1880.

Samtidige motiver uten idealisering

Det mest grunnleggende trekket ved realismen er valget av samtidige, ofte lavt vurderte motiver. Bønder, arbeidere, vaskekoner og tiggere fikk plass på store lerreter, fremstilt uten den forskjønnende skjønnheten akademiet krevde. Kunstnerne vek ikke unna det slitte, det skitne eller det hverdagslige, men så tvert imot en særlig sannhet nettopp i disse motivene. Denne nektelsen av å idealisere var realismens kanskje viktigste og mest provoserende prinsipp, og den skilte bevegelsen skarpt fra alt som hadde kommet før.

En dempet, jordnær fargeskala

Realistene arbeidet ofte med en dempet fargeskala i brune, grå, olivengrønne og jordfargede toner, som forsterket følelsen av virkelighet og alvor. Lyset var sjelden det dramatiske scenelyset som romantikerne elsket, men snarere et jevnt, naturlig dagslys som falt over åkre og verksteder. Penselføringen kunne være robust og tydelig synlig, som hos Courbet, som iblant la på fargen med palettkniv for å gi lerretene en påtakelig materialitet. Denne jordnære fargebruken bidrar til at realismens verk fortsatt ofte oppleves som rolige og tidløse.

Det monumentale hverdagsmotivet

Et særtrekk ved den franske realismen var å gi hverdagsmotiver et format som tidligere hadde vært forbeholdt historiemaleriet. Ved å male bønder og arbeidere i naturlig størrelse på lerreter som kunne bli flere meter brede, hevdet realistene at vanlige mennesker var verdige den samme alvoret som guder og konger. Dette grepet var både estetisk og politisk, og det utløste heftig debatt. Da Courbets begravelsesscene med sine rundt førti figurer i naturlig størrelse ble vist på Salongen, ble han anklaget for å gjøre det stygge til kunst, men nettopp denne omvurderingen av motivet ble realismens varige bidrag til kunsthistorien.

Realismen i Sverige og Norden

Den franske realismen fikk stort gjennomslag i Norden, ikke minst gjennom de mange skandinaviske kunstnerne som søkte seg til Frankrike på 1870- og 1880-tallet. Der møtte de både arven fra Barbizonskolen og den nye naturalismen, og de tok ideene med seg hjem. Et sentralt sted i denne historien er den lille landsbyen Grez-sur-Loing sør for Fontainebleau, dit svenske malere begynte å søke seg allerede i 1874, med Hugo Salmson som en av de første. På 1880-tallet hadde landsbyen blitt et nordisk kunstnersentrum, der blant andre Carl Larsson, Karl Nordström, Nils Kreuger, Richard Bergh og Karin Bergöö arbeidet side om side.

I Grez forlot Carl Larsson, som ankom fattig i 1882 og ble avvist av salongjuryen, sitt akademiske oljemaleri til fordel for et lyst friluftsmaleri i akvarell. For de svenske kunstnerne ble friluftsmaleriet, med sin trofaste iakttakelse av naturlig lys og virkelige omgivelser, en direkte videreføring av den franske realismens idealer. En viktig foregangsfigur var den franske naturalisten Jules Bastien-Lepage, hvis måte å male landsbygdbefolkningen i dempet dagslys på fikk stor innflytelse på nordiske malere som Richard Bergh.

Realismens ideal om ærlighet og samtidsskildring lå også bak det opprøret som skulle bli kalt Opponentene. I 1885 samlet åttifire unge kunstnere seg under ledelse av blant andre Ernst Josephson i en felles protest mot Kunstakademiets foreldede undervisning og dets grep om utstillingsvesenet. Blant dem var friluftsmaleren Hugo Birger, kjent for Konstnärsfrukost på Ledoyen fra 1886, som i dag henger på Göteborgs kunstmuseum og skildrer den skandinaviske kunstnerkretsen i Paris. Mange av opponentens verk og de svenske realistenes malerier finnes i dag i samlingene på Nationalmuseum i Stockholm, som forvalter en betydelig del av 1880-tallets svenske realisme og friluftsmaleri.

Realismens arv og innflytelse

Realismens betydning strekker seg langt utover dens egen epoke. Ved å bryte med den akademiske kunstens idealer og rette blikket mot samtiden la bevegelsen grunnlaget for hele utviklingen av den moderne kunsten. Impresjonistene, som trådte frem på 1870-tallet, arvet realistenes vilje til å male sin egen tids virkelighet, selv om de rettet interessen mot lyset og det flyktige øyeblikket snarere enn mot det sosiale alvoret. Mange av impresjonistene, ikke minst Édouard Manet, sto i tydelig takknemlighetsgjeld til Courbets opprør mot Salongen.

Ur realismen vokste også naturalismen frem, en retning som drev den trofaste skildringen av virkeligheten enda lenger, og som fikk sitt sterkeste kunstneriske uttrykk nettopp hos Bastien-Lepage. Courbets og Millets sosiale bevissthet lever videre i all kunst som søker å skildre samfunnets vilkår og de utsattes liv. Selv i dag regnes realismen som et av kunsthistoriens virkelige vendepunkter, øyeblikket da det vanlige mennesket for første gang ble et fullverdig tema for den store kunsten.

At realismens verk fortsatt taler så sterkt til oss, skyldes deres ærlighet. I en tid full av tilrettelagte og idealiserte bilder tilbyr realismens jordnære alvor en velgjørende motvekt. Millets bønder og Courbets steinhoggere bærer på en verdighet og en stillhet som føles tidløs, og den dempede fargeskalaen og de rolige komposisjonene deres gjør dem til kunstverk man aldri blir lei av. Det er også derfor realismens motiver fungerer så godt som kunst å leve med i hverdagen.

Realismen i hjemmet

Realismens kunst passer overraskende godt i det moderne hjemmet, nettopp fordi den bygger på ro, alvor og en dempet fargeskala snarere enn en påtrengende dekorativ stil. Et stillferdig bondemotiv, et usminket portrett eller et jordnært landskap tilfører dybde og en følelse av tidløshet til et rom, og de brune, grå og olivengrønne tonene harmonerer godt med både klassisk og skandinavisk interiør. Velger du en realistisk plakat, får du et motiv med tyngde og nærvær - kunst å leve med snarere enn bare å betrakte i forbifarten.

Slik velger du realistiske motiver

De rolige, jordnære motivene kommer best til sin rett når de får dominere en vegg i et større format, der den dempede fargeskalaen får virke i fred og ro. Et realistisk landskap eller et verdig portrett over en sofa eller spiseplass skaper et tydelig blikkfang uten å bli prangende. For den som søker den dempede tonen, passer realismens motiver fint i vår kolleksjon av svart-hvite plakater, mens de jordnære landskapene finner sin plass blant våre naturmotiver. Vil du utforske verk signert av epokens og kunsthistoriens store navn, finnes et bredt utvalg i kolleksjonen kunstverk av kjente kunstnere, og den som søker den nordiske realismen, kan begynne i vår avdeling for svenske kunstverk.

Tips: La et realistisk motiv henge alene på en rolig vegg i stedet for i en tett gruppering. Den dempede fargeskalaen og det jordnære alvoret trenger luft rundt seg for å komme fullt til sin rett. En enkel ramme i naturtre eller eik forsterker den jordnære tonen, mens en smal svart ramme gir en mer grafisk kontrast. Les mer i guiden vår om å ramme inn kunst.

Kombiner med annen kunst

Realistiske motiver fungerer godt sammen med både botanisk kunst og rolige, dempede landskap i samme jordnære fargeskala. Hvis du vil bygge en samling med flere verk, kan du blande et større motiv med mindre studier i beslektede toner, for en harmonisk helhet med variasjon. Artikkelen vår om å lage en bildevegg gir konkret veiledning, og for deg som vil forstå hvordan kunsten spiller sammen med rommet som helhet, finnes flere ideer i guiden vår om å innrede med plakater.

Tenk også på lyset i rommet når du plasserer et realistisk motiv. Epokens malerier levde av et jevnt, naturlig dagslys, og de dempede tonene kommer best til sin rett i et mykt, indirekte lys snarere enn i skarpt sollys som kan flate ut nyansene. Realistiske motiver fungerer utmerket i spisestuer, arbeidsrom og soverom, der deres stillferdige og jordnære karakter bidrar til en rolig atmosfære og en følelse av autentisitet som få andre kunstbevegelser kan gi.

Tidslinje over realismen

Realismen vokste frem gradvis og overlappet både romantikken og den tidlige impresjonismen. Følgende holdepunkter gir en oversikt over epokens viktigste årstall og hendelser.

1839 – Fotografiet får sitt offentlige gjennombrudd gjennom daguerreotypiet og endrer synet på avbildning av virkeligheten. 1848 – Februarrevolusjonen i Frankrike styrter monarkiet og setter arbeiderklassen i sentrum, noe som blir en gnist for realismen som idéverden. 1849 – Gustave Courbet maler Steinbryterne og det store En begravelse i Ornans. 1850–51 – Courbets bondemotiver vekker skandale på Parissalongen. 1855 – Courbet bygger sin egen Pavillon du Réalisme under verdensutstillingen og lanserer ordet realisme som kamprop. 1857–1859 – Jean-François Millet maler Angelus i landsbyen Barbizon. 1874 – Hugo Salmson blir en av de første svenske malerne i kunstnerkolonien Grez-sur-Loing. 1885 – De svenske Opponentene gjør opprør mot Kunstakademiet. 1889 – Millets Angelus selges for 553 000 francs, rekordpris for et moderne kunstverk. Rundt 1880 – Realismen går gradvis over i naturalisme og impresjonisme, men ideene lever videre.

Beslektede kunstbevegelser

Realismen står i nært slektskap med flere andre epoker og retninger i kunsthistorien. Den vokste frem som en reaksjon mot romantikken og pekte i sin tur frem mot impresjonismen og naturalismen. Hvis du vil sette realismen inn i en større sammenheng, er oversikten vår over kunsthistoriens epoker og bevegelser et godt utgangspunkt.

Den som vil forstå hva realismen vendte seg mot, bør lese om romantikken, og den som vil følge sporene videre, bør lese om impresjonismen, som arvet realismens vilje til å skildre sin egen samtid. Utviklingen fortsatte deretter videre i postimpresjonismen. Realismens ærlige blikk på hverdagen ble ført videre inn på 1900-tallet av den amerikanske mesteren Edward Hopper. I Norden fikk realismens idealer en egen karakter, som du kan utforske på siden vår om nordisk kunst og hos den svenske visjonæren og opponenten Ernst Josephson. En komplett oversikt over alle fordypningene våre finner du i Kunnskapsbanken.

Hvis du vil lese mer i eksterne autoritative kilder, anbefales Wikipedias artikkel om realisme innen billedkunsten, samt verkbeskrivelsen av En begravning i Ornans hos Musée d'Orsay i Paris og samlingene hos Nationalmuseum i Stockholm.

Vanlige spørsmål om realismen

Vil du invitere realismens ærlige og tidløse motiver inn i ditt eget hjem? Utforsk vår kolleksjon av svenske kunstverk og finn et motiv som taler til deg – kunst å leve med, dag etter dag.