Symbolismen – kunstbevegelsens historie, kunstnere og drømmenes billedverden

Symbolismen var den konströrelse som under sekelskiftet 1900 vände ryggen åt den synliga verkligheten och i stället sökte avbilda drömmen, myten och själens inre liv. För den som älskar konst som rymmer mystik och dubbelhet erbjuder symbolismen några av konsthistoriens mest gåtfulla motiv – sfinxer, sovande kvinnor, dödens öar och blommor som tycks andas. Rörelsen växte fram i Frankrike under 1880-talet som en reaktion mot både impressionismens ytliga ljusstudier och naturalismens nyktra vardagsskildringar, och spred sig snabbt över hela Europa till Belgien, Tyskland, Österrike och Norden.

Till skillnad från en stilriktning med ett enhetligt formspråk var symbolismen framför allt en hållning, en idé om vad konsten skulle göra: antyda i stället för att beskriva, väcka stämning i stället för att återge fakta. En målning skulle fungera som en dröm eller en dikt, där varje föremål bar på en dold betydelse. Den här guiden går igenom symbolismens historia och uppkomst, dess främsta konstnärer och nyckelverk, det säregna bildspråket, det starka nordiska arvet samt hur du kan låta drömkonstens stämningsfulla motiv leva vidare på dina egna väggar.

Innehåll
↓ Vad är symbolismen?
↓ Symbolismens historia och uppkomst
↓ Symbolismens viktigaste verk
↓ Teknik, stil och bildspråk
↓ Symbolismen i Norden och Sverige
↓ Symbolismens arv och inflytande
↓ Symbolismen i ditt hem
↓ Tidslinje
↓ Relaterade rörelser och konstnärer
↓ Vanliga frågor om symbolismen

Vad är symbolismen?

Symbolismen är en konst- och litteraturrörelse som blomstrade från mitten av 1880-talet fram till omkring 1910. Kärnan i rörelsen var övertygelsen att konstens uppgift inte var att avbilda den yttre världen, utan att uttrycka idéer, känslor och andliga tillstånd genom symboler, metaforer och allegorier. Färg, form och motiv laddades med en betydelse som låg bortom det avbildade. En kvinna kunde vara döden, en blomma kunde vara begäret och ett landskap kunde vara själens tillstånd. Symbolisterna ville återuppliva det mystiska, det irrationella och det undermedvetna i den mänskliga erfarenheten.

Begreppet myntades först inom litteraturen. Den grekiskfödda poeten Jean Moréas publicerade det symbolistiska manifestet i den franska tidningen Le Figaro den 18 september 1886, där han slog fast att konsten skulle prioritera antydan och nyans framför direkt beskrivning. Idén vandrade snabbt över till bildkonsten, där målare som Gustave Moreau och Odilon Redon redan arbetade i samma anda. Symbolismen blev på så vis en bro mellan 1800-talets romantik och 1900-talets modernism, och dess intresse för drömmar och det undermedvetna pekade rakt fram mot surrealismen.

Det er verdt å skille symbolismen fra en ren stilretning. Mens for eksempel kubismen eller impresjonismen kan kjennes igjen på et tydelig formspråk, samlet symbolismen kunstnere med vidt forskjellige teknikker under en felles idé om kunstens oppgave. Et symbolistisk maleri kan være minutiøst detaljert eller uklart drømmeaktig, mørkt nattlig eller gyllent strålende – det avgjørende er at motivet rommer en betydning utover det avbildede. Nettopp denne åpenheten gjorde at bevegelsen kunne slå rot i så mange land og leve videre i så mange senere uttrykk, fra Wienersecessjonens dekorative prakt til surrealismens drømmelogikk.

Kort fortalt: Aktiv periode cirka 1886–1910. Litterær opprinnelse i Frankrike. Manifestet ble skrevet av Jean Moréas og publisert i Le Figaro 18. september 1886. Sentrale skikkelser innen malerkunsten: Gustave Moreau (1826–1898), Odilon Redon (1840–1916), Arnold Böcklin (1827–1901) og Fernand Khnopff (1858–1921). Ikonisk verk: Arnold Böcklins Dødens øy, hvis første versjon ble malt i 1880 og i dag finnes på Kunstmuseum Basel. Eget museum: Musée national Gustave Moreau i Paris' niende arrondissement. Svenske representanter: Edvard Munch og Eugène Jansson (1862–1915), representert i samlingene til Nationalmuseum og Prins Eugens Waldemarsudde i Stockholm.

Symbolismens historie og oppkomst

Symbolismen ble født ut av en misnøye. I løpet av 1880-årene hadde impresjonismen erobret den franske kunstscenen med sine lysfylte øyeblikksbilder av moderne byliv og landskap, og naturalismen hadde i litteraturen drevet den nøkterne virkelighetsskildringen til sitt ytterste. En ny generasjon kunstnere og forfattere opplevde dette som åndsfattig. De savnet den dybden, det mysteriet og den indre erfaringen som de mente at kunsten burde formidle. Reaksjonen kom først i diktningen, hos poeter som Charles Baudelaire, Paul Verlaine og Stéphane Mallarmé, hvis konsentrerte og suggestive språk ble forbilde for en hel bevegelse.

Charles Baudelaires diktsamling Les Fleurs du mal (Det ondes blomster) fra 1857 regnes ofte som symbolismens åndelige opptakt, med sin idé om at den synlige verden var en skog av symboler som pekte mot en skjult, åndelig virkelighet. Da Jean Moréas formaliserte bevegelsen i sitt manifest i 1886, hadde malerkunsten allerede begynt å bevege seg i samme retning. Gustave Moreau, professor ved École des Beaux-Arts i Paris, fostret en generasjon unge malere i en kunst bygget på myter og fantasi, og Odilon Redon skapte sine mørke, drømmeaktige kulltegninger som han kalte noirs.

Diktningen som forbilde

Symbolismen er uvanlig blant kunstbevegelser ved at den ble født ut av poesien snarere enn malerkunsten. Charles Baudelaire hadde allerede på 1850-tallet beskrevet hvordan dufter, farger og toner svarer til hverandre og peker mot en skjult åndelig orden, en tanke som ble grunnleggende for hele bevegelsen. Stéphane Mallarmé samlet unge forfattere og kunstnere i sine berømte tirsdagssalonger i Paris, og hans krav om at diktet skulle «male ikke tingen, men virkningen den fremkaller» ble nesten en programerklæring også for malerne. Da Jean Moréas til slutt satte ord på bevegelsen i 1886, gjorde han det delvis for å redde den nye generasjonen fra pressens anklager om dekadanse. Manifestets virkning ble enorm og la grunnlaget for flere av 1900-tallets avantgardistiske strømninger.

Fra Frankrike ut i Europa

Fra sitt franske sentrum spredte symbolismen seg med stor kraft. I Belgia ble Fernand Khnopff og Jean Delville ledende skikkelser, i Sveits og Tyskland malte Arnold Böcklin og Max Klinger sine mytologisk ladede scener, og i Østerrike skulle Gustav Klimt og Wiener-secessjonen føre symbolismens drøm om det åndelige videre mot et gyllent, dekorativt høydepunkt. Bevegelsen var aldri en organisert skole med et felles program, men snarere en felles sinnsstemning som kom til uttrykk på ulike måter i hvert land. Det som forente kunstnerne, var avstanden til den overfladiske avbildningen og lengselen etter en kunst som talte til sjelen.

Symbolismens viktigste verk

Symbolismens mesterverk deler en gåtefull, drømmeaktig kvalitet, men spenner fra mytologiske praktmalerier til intime kulltegninger. Felles for dem er at de aldri nøyer seg med å bare vise en scene – de antyder en historie, en stemning eller en åndelig sannhet som betrakteren selv får tolke. Her er tre av bevegelsens mest betydningsfulle verk og hvorfor de har blitt ikoner.

Arnold Böcklin – Dødens øy (1880)

Få bilder fanger symbolismen like fullstendig som Arnold Böcklins Dødens øy. Motivet viser en liten klippeøy dominert av mørke sypresser, omgitt av et stille, bekmørkt hav, dit en robåt fører en hvitkledd skikkelse og en kiste. Böcklin malte fem ulike versjoner mellom 1880 og 1886, og de finnes i dag spredt på museer i Basel, New York, Berlin og Leipzig. Den aller første versjonen fra mai 1880 henger på Kunstmuseum Basel, mens den andre versjonen tilhører Metropolitan Museum of Art i New York. Bildet ble et av århundreskiftets mest reproduserte malerier og inspirerte alt fra musikk til film.

Gustave Moreau – Åpenbaringen (1876)

Gustave Moreau regnes som symbolismens mest innflytelsesrike maler og var på bevegelsens høydepunkt på 1890-tallet en av Frankrikes mest betydningsfulle kunstnere. Akvarellen Åpenbaringen skildrer Salome som møter døperen Johannes' svevende, avhuggede hode i en overdådig, mystisk arkitektur badet i juveler og lys. Verket sammenfatter Moreaus evne til å forene bibelske og mytologiske temaer med en overdådig, drømmeaktig prakt. Størstedelen av produksjonen hans er bevart i Musée national Gustave Moreau, huset i Paris som kunstneren i 1895 omgjorde til atelier og museum for sine egne verk.

Odilon Redon – Kyklopen (cirka 1914)

Odilon Redon arbeidet i sine første tiår nesten utelukkende i svart-hvitt, med kull og litografi, og skapte en verden av svevende øyne, edderkopper med menneskeansikter og andre drømmeaktige vesener. Mot slutten av livet blomstret fargene fullt ut hos ham, og i Kyklopen forvandles Polyfemos, den fryktinngytende kjempen fra den greske myten, til en øm og vemodig skikkelse som ser ned på den sovende nymfen Galatea. Verket viser hvordan symbolismen kunne forvandle selv det monstrøse til poesi og lengsel.

«Tegningene mine inspirerer og lar seg ikke definere. De setter oss, i likhet med musikken, inn i den mangetydige verdenen av det ubestemte.» – Odilon Redon

Teknikk, stil og bildespråk

Ettersom symbolismen var en idé snarere enn en teknikk, finnes det ingen ensartet penselføring som binder bevegelsens kunstnere sammen. Böcklins tette oljemaleri, Redons sotede kulltegninger og Khnopffs kjølige, glassaktige overflater skiller seg markant fra hverandre. Men i bildespråket og valget av motiver finnes det tydelige fellestrekk som gjør et symbolistisk bilde gjenkjennelig. Kunstnerne søkte stemning fremfor skarphet, antydning fremfor tydelighet, og de ladet motivene sine med doble betydninger.

Tilbakevendende motiver og temaer

Symbolismens bildeverden kretser rundt noen stadig tilbakevendende temaer: døden og forgjengeligheten, drømmen og søvnen, kjærligheten og begjæret, samt det hellige og mytologiske. Kvinnen fremstilles ofte i et dobbelt lys – enten som den uskyldige og åndelige, eller som den farlige femme fatale i form av sfinkser, sirener og Salome-skikkelser. Naturen er sjelden en nøytral kulisse, men et sjelelig landskap: sypresser, stille vann, måneskinn og lukkede hager bærer alle på indre betydninger. Drømmens logikk tillater motivene å sveve fritt mellom det virkelige og det uvirkelige.

Farge, lys og atmosfære

Symbolistenes fargeskala er ofte dempet og stemningsbærende, bygget på dype blå og grønne toner, gyllent skimmer og nattlig mørke. Lyset brukes dramatisk for å skape mystikk snarere enn for å beskrive et sted. Mange symbolister lot konturene løses opp i dis og skygge, slik at motivene ser ut til å tre frem fra et halvmørke. Hos Eugène Jansson ble den blå tonen så gjennomgående at han fikk tilnavnet «den blå maleren». Denne vektleggingen av atmosfære fremfor detaljskarphet er et av de sikreste kjennetegnene på et symbolistisk bilde.

Symbolismen i Norden og Sverige

I løpet av 1890-årene ble flere nordiske kunstnere grepet av symbolismen ideer. Man fortsatte å skildre verden omkring seg, men ikke lenger med det skarpe, dagslysklare blikket som hadde preget friluftsmaleriet på 1880-tallet. I stedet tok man utgangspunkt i menneskets indre liv og forsøkte å fange stemninger og sanseinntrykk som berørte betrakteren på et følelsesmessig snarere enn intellektuelt plan. Dette nordiske 1890-tallet kalles gjerne det stemningsmaleriske tiåret, og det forente den franske symbolismen drømmelengsel med en dypt forankret følelse for det nordiske landskapets lys og årstider. Det kjølige, klare nordiske lyset og de lange skumringene passet bevegelsens stemningsfulle uttrykk uvanlig godt, og flere av tidens kunstnere beveget seg fritt mellom Paris kunstverden og hjemlandets atelierer. Slik ble den nordiske symbolismen både en del av den europeiske bevegelsen og noe helt eget, preget av Nord-Europas natur og mentalitet.

Den mest kjente nordiske symbolisten er nordmannen Edvard Munch, hvis Skriket fra 1893 er et av kunsthistoriens mest ikoniske uttrykk for eksistensiell angst. Munchs bildeverden omkring liv, død, kjærlighet og sjalusi er gjennomsyret av symbolismen vilje til å fremstille sjelens tilstander snarere enn den ytre virkeligheten. Deler av produksjonen hans kan sees i den permanente samlingen på Prins Eugens Waldemarsudde i Stockholm, side om side med nordiske mestre som Carl Larsson og Anders Zorn. En av de aller tidligste svenske symbolistene var dessuten Ernst Josephson, hvis nøkkenmotiver allerede på 1880-tallet foregrep bevegelsens drømmeaktige og stemningsbærende bildespråk.

Eugène Jansson og det svenske stemningsmaleriet

I Sverige ble Eugène Jansson (1862–1915) en av de viktigste symbolistiske kunstnerne. I løpet av 1890-årene utviklet han et helt eget uttrykk, preget av en ofte blåaktig fargeskala og et ekspressivt penselarbeid i virvlende linjer. Hans atmosfæriske bybilder av Stockholms sørlige høyder i skumringen og hans senere skildringer av nakne atleter har gitt ham en særstilling i svensk kunsthistorie. Verk som Motiv från Timmermansgatan og det senere En majdemonstration inngår i Nationalmuseums samlinger i Stockholm og er utmerkede eksempler på hvordan stemningsmaleriet innen symbolismen fikk form på svensk jord.

Symbolismens arv og innflytelse

Symbolismen satte dypere spor i 1900-tallets kunst enn dens relativt korte storhetstid skulle tilsi. Gjennom sin interesse for drømmer, det ubevisste og det irrasjonelle beredte bevegelsen grunnen for surrealismen, som på 1920-tallet skulle gjøre drømmen til selve grunnlaget for kunsten sin. Salvador Dalí og hans samtidige bygde videre på symbolistenes idé om bildet som en port til det indre. Samtidig pekte symbolistenes frigjøring av farge og form fra avbildningens krav frem mot den abstrakte kunsten – Wassily Kandinskys tanker om fargens åndelige virkning har tydelige røtter i det symbolistiske klimaet rundt århundreskiftet.

Også den østerrikske Wiener Secession, med Gustav Klimt i spissen, kan ses som symbolismen dekorative fortsettelse, der gull, ornamenter og allegori smeltet sammen til en ny monumentalitet. Markedet vitner fortsatt om tiltrekningskraften til kunsten fra århundreskiftet: Klimts Dame med vifte ble i juni 2023 solgt for over 108 millioner dollar i London, noe som var den høyeste prisen som noensinne var betalt for et Klimt-maleri på auksjon. Symbolismens drøm om en kunst hinsides det synlige lever videre hver gang et kunstverk velger stemning og mystikk fremfor enkel avbildning.

Innflytelsen merkes også i bredere kulturelle sammenhenger. Arnold Böcklins Dødens øy ble et av de mest utbredte bildene rundt århundreskiftet og inspirerte komponister, forfattere og senere filmskapere langt inn på 1900-tallet. Symbolismens fascinasjon for det ubevisste foregrep den moderne psykologiens gjennombrudd, og dens måte å la ett enkelt bilde romme flere betydninger på har blitt en selvsagt del av hvordan vi i dag tenker om kunst. Når en samtidskunstner gir en hverdagslig gjenstand en skjult mening, eller lar et landskap speile en indre tilstand, arbeider hun i en tradisjon som symbolistene formulerte for mer enn et århundre siden.

Symbolismen i hjemmet ditt

Symbolistiske motiver tilfører interiøret noe få andre kunstretninger kan: en følelse av dybde, mystikk og fortelling. En poster med et drømmeaktig landskap eller en gåtefull skikkelse blir en samtalepartner på veggen, et motiv som avslører nye betydninger jo lenger man betrakter det. Siden symbolismen ofte bygger på en dempet fargeskala i blå, grønne og gylne toner, spiller motivene naturlig sammen med et rolig og stemningsfullt rom. De fungerer særlig godt på soverommet, i lesekroken eller i gangen, der deres kontemplative karakter får rom til å virke.

Vil du arbeide med symbolismens uttrykk, kan du se etter motiver som rommer en fortelling eller en stemning snarere enn en tydelig scene. Drømmelandskap, blomstermotiver med dobbel betydning og nattlige, blåtonede utsikter ligger alle nær bevegelsens kjerne. I kolleksjonen vår av svart-hvite plakater finner du drømmekunstens grafiske side, mens abstrakte plakater og blå plakater fanger symbolismens stemningsfulle fargeverden. Blant kunstverk av kjente kunstnere finnes klassiske motiver fra århundreskiftet å bygge videre på.

Tips: La et symbolistisk motiv få være alene og dominerende på en rolig vegg i stedet for å trenges i en tett gruppering. Drømmekunstens stemning trenger luft rundt seg for å virke. En enkel, mørk treramme forsterker motivets alvor og dybde, og hvis du plasserer bildet i en lesekrok eller ved siden av sengen, får det kontemplative motivet tid til å virke i ro og mak. Les gjerne guiden vår om å ramme inn kunst for å finne riktig innramming til stemningsfulle motiver.

Tidslinje over symbolismen

Symbolismen tok form over flere tiår, fra sine litterære forbilder til den gikk opp i 1900-tallets nye bevegelser. Her er de viktigste milepælene i bevegelsens historie.

1857 – Charles Baudelaire publiserer diktsamlingen Les Fleurs du mal, som med ideen om verden som en skog av symboler blir symbolikkens åndelige opptakt.
1876 – Gustave Moreau stiller ut akvarellen Åpenbaringen og befester sin posisjon som drømmekunstens mester.
1880 – Arnold Böcklin maler den første versjonen av Dødens øy, som blir et av århundreskiftets mest reproduserte bilder.
1886 – Jean Moréas publiserer det symbolistiske manifestet i Le Figaro 18. september og gir bevegelsen dens navn.
1893 – Edvard Munch maler Skrik, et av kunsthistoriens mest ikoniske bilder på eksistensiell angst.
1895 – Gustave Moreau begynner å omgjøre huset sitt i Paris til et museum for egen produksjon.
1897 – Gustav Klimt og Wienersecesjonen dannes og fører symbolikkens åndelighet videre i dekorativ retning.
1898 – Gustave Moreau dør, og hjemmet hans i Paris åpner senere som Musée national Gustave Moreau.
1901 – Arnold Böcklin dør etter å ha fullført den siste av sine fem versjoner av Dødens øy.
Rundt 1910 – Symbolismen som dominerende bevegelse ebber ut og går over i abstraksjon, ekspresjonisme og senere surrealisme.

Relaterte bevegelser og kunstnere

Symbolismen står i tett dialog med flere andre bevegelser og kunstnerskap rundt århundreskiftet. Den nordiske symbolismens mest kjente stemme var Edvard Munch, hvis følelsesladde kunst også ble en bro til ekspresjonismen. Blant de svenske representantene hører Ernst Josephson, mannen bak Näcken, til de tidligste. I Wien ga Gustav Klimt og Wienersecessionen bevegelsen dens gylne høydepunkt, samtidig som den dekorative Art Nouveau (jugend) delte symbolistenes lengsel etter åndelighet og ornamentikk. Symbolistenes frigjøring av form og farge pekte frem mot den abstrakte kunsten, og det svenske stemningsmaleriet henger nært sammen med den bredere nordiske kunsttradisjonen. En tidlig britisk slektning av symbolismens drømmeverden var prerafaelittene, hvis andre generasjon rundt Burne-Jones dyrket det samme myte- og drømmetunge billedspråket. Les også om nasjonalromantikken – den svenske og nordiske bevegelsen rundt århundreskiftet 1900. Hvis du vil fordype deg videre, finner du alle våre guider om kunstnere og bevegelser samlet i Kunnskapsbanken. Den østerrikske ekspresjonisten Egon Schiele førte Wienersecessionens symboltunge arv videre inn i wienermodernismen.

Les også vår fordypning om romantikken – kunstbevegelsen som satte følelsen og naturen i sentrum omkring 1770–1850.

For deg som vil lese mer i eksterne kilder, gir Svenska Wikipedias artikkel om symbolisme en god oversikt, mens Musée national Gustave Moreau og Prins Eugens Waldemarsudde lar deg utforske bevegelsens verk på nært hold.

Vanlige spørsmål om symbolismen

Vil du gi veggene dine noe av symbolistenes drømmeaktige dybde? Utforsk samlingen vår av svenske kunstverk og la deg inspirere av stemningsmaleriet ved århundreskiftet, eller les videre om hvordan du lager en bildevegg og innreder med plakater som bærer på en fortelling.