Wienersecessjonen – kunstbevegelsens historie, Klimt, Beethoven-frisen og kjennetegn

Wienersecesjonen er kunstbevegelsen som mellom 1897 og 1905 gjorde Wien til Europas mest omdiskuterte kunstby. 3. april 1897 forlot en gruppe kunstnere den konservative kunstnerforeningen Künstlerhaus og dannet Vereinigung Bildender Künstler Österreichs – Secession, med Gustav Klimt som foreningens første formann. Navnet ble lånt fra antikkens Roma, der secessio plebis betegnet plebeiernes utvandring fra byen i protest mot patrisiernes maktmisbruk. Kunstnerne i Wien mente at deres utvandring var av samme slag: et organisert farvel til en institusjon som hadde mistet retten til å bestemme hva kunst kunne være.

I løpet av åtte intense år bygde secesjonistene et eget utstillingshus, ga ut et av epokens vakreste tidsskrifter og arrangerte tjuetre utstillinger som brakte Wien i direkte kontakt med den europeiske modernismen. Bevegelsen er uløselig knyttet til jugendstilens gjennombrudd i Sentral-Europa, men skiller seg fra fransk og belgisk art nouveau gjennom sin dragning mot geometrisk stramhet, kvadratet som grunnform og en gullskimrende, symbolmettet bildeverden. For den som i dag leter etter plakater og bilder med tydelig linjeføring, dekorativ overflate og et snev av mystikk, er secesjonens formspråk fortsatt en av de mest anvendelige kildene.

Innhold
↓ Hva er Wienersecesjonen?
↓ Wien ved århundreskiftet og bruddet med Künstlerhaus
↓ Secessionsbygningen og tidsskriftet Ver Sacrum
↓ Nøkkelverk og legendariske utstillinger
↓ Stil, teknikk og kjennetegn
↓ Kunstnerne i og rundt secesjonen
↓ Splittelsen i 1905 og den lange arven
↓ Hvor finnes secesjonens verk i dag?
↓ Wienersecesjonen i hjemmet
↓ Tidslinje
↓ Beslektede bevegelser og kunstnere
↓ Vanlige spørsmål om Wienersecesjonen

Hva er Wienersecesjonen?

Wienersecesjonen var både en kunstnersammenslutning og en stilretning. Sammenslutningen ble dannet i Wien 3. april 1897 av nitten kunstnere, arkitekter og formgivere som ønsket å bryte med den akademiske smakdomstolen. Blant grunnleggerne var maleren Gustav Klimt, grafikeren og formgiveren Koloman Moser samt arkitektene Josef Hoffmann og Joseph Maria Olbrich. Stilretningen kalles Sezessionsstil på tysk og regnes som den østerrikske grenen av jugend, men utviklet raskt en egen karakter: strammere, mer geometrisk og mer påvirket av engelsk og skotsk formgivning enn av de franske slyngningene.

Det som skilte secesjonen fra tidligere kunstneropprør, var ambisjonen om å kontrollere hele kjeden. Foreningen eide sitt eget utstillingshus, ga ut sitt eget tidsskrift, utformet sine egne plakater og kataloger og lot arkitekter, malere og kunsthåndverkere arbeide med samme prosjekt. Målet ble formulert som Gesamtkunstwerk – det totale kunstverket, der bygning, møbler, tekstiler, grafikk og malerkunst underordnes den samme formviljen. Denne tanken skulle senere gå i arv til Wiener Werkstätte og, via omveier, til Bauhaus.

Kortfakta: Grunnlagt 3. april 1897 i Wien av nitten kunstnere · Offisielt navn Vereinigung Bildender Künstler Österreichs – Secession · Første formann Gustav Klimt (1862–1918) · Utstillingshuset tegnet av Joseph Maria Olbrich, innviet i 1898 · Kuppelen består av 2 500 forgylte laurbærblader og 311 bær · Motto av kritikeren Ludwig Hevesi: ”Der Zeit ihre Kunst. Der Kunst ihre Freiheit.” · Tidsskriftet Ver Sacrum utkom 1898–1903 · Tjuetre utstillinger ble arrangert frem til 1905 · Klimt-gruppen forlot foreningen 14. juni 1905 · Beethovenfrisen (1902) måler cirka 34 meter i lengde.

Wien ved århundreskiftet og bruddet med Künstlerhaus

Wien var ved slutten av 1890-årene hovedstad i et dobbeltmonarki med drøyt femti millioner innbyggere, og byen gjennomgikk en kulturell fortetning uten sidestykke. Sigmund Freud publiserte Drømmetydning i 1899, Gustav Mahler tiltrådte som sjef for Hovoperaen i 1897, Arnold Schönberg begynte å demontere tonaliteten, og arkitekten Adolf Loos forberedte sitt angrep på ornamentet. I dette miljøet fremsto Künstlerhaus – den eneste kunstnerforeningen med tilgang til store utstillingslokaler – som en bremsekloss. Foreningen prioriterte salgbare genremalerier og historiemaleri, og unge kunstnere fikk sjelden plass.

Kafeen der bevegelsen ble født

Ifølge den etablerte fremstillingen møttes nitten kunstnere på en wienerkafé våren 1897 og besluttet å forlate Künstlerhaus. Utmeldingen ble formalisert 3. april samme år. Klimt, som allerede var en etablert dekorasjonsmaler med statlige oppdrag ved Burgtheater og Kunsthistorisches Museum, hadde mest å tape og ble nettopp derfor valgt til formann. Navnet hans ga den nye foreningen legitimitet i samme øyeblikk som den erklærte krig mot etablissementet.

Programmet: internationalisme og likestilt kunsthåndverk

Secessionens program vilade på tre punkter. För det första skulle Wien få se samtida europeisk konst i original i stället för i reproduktion. För det andra skulle konsthantverk, grafik och arkitektur ställas ut på samma villkor som måleri och skulptur – en radikal tanke i en kultur där oljemålningen stod högst. För det tredje skulle utställningarna själva formges som konstverk, med särskilt byggda rum för varje visning. Ingen av punkterna var unik i sig, men kombinationen gjorde secessionen till Europas mest konsekventa utställningsmaskin under åren kring 1900.

Secessionsbyggnaden och tidskriften Ver Sacrum

Utan eget hus hade rörelsen förblivit en protestskrivelse. Joseph Maria Olbrich (1867–1908), elev till Otto Wagner, ritade byggnaden vid Friedrichstraße och den stod färdig 1898 – bara ett år efter grundandet. Resultatet är en av modernismens tidigaste manifestbyggnader: en vitputsad, nästan blockig kropp med släta väggytor, sparsam ornamentik och en genomtänkt asymmetri i entrépartiet.

Guldkupolen och devisen

Över entrén sitter en genombruten kupol av förgyllda lagerblad, av wienarna snabbt döpt till ”det gyllene kålhuvudet”. Vid den stora fasadrenoveringen, som inleddes i december 2017 och avslutades i mitten av maj 2018, togs samtliga 2 500 blad och 311 bär ned, restaurerades för hand och förgylldes på nytt. Under kupolen står devisen som kritikern Ludwig Hevesi formulerade: ”Der Zeit ihre Kunst. Der Kunst ihre Freiheit.” Till vänster om porten står den andra devisen, Ver Sacrum – helig vår. Byggnaden fungerar än i dag som utställningshall för samtidskonst och drivs av konstnärsföreningen själv; den kan besökas via Secessions officiella webbplats.

”Der Zeit ihre Kunst. Der Kunst ihre Freiheit.” – Åt tiden dess konst, åt konsten dess frihet. Devis av Ludwig Hevesi, inskriven i guld över entrén till Secessionsbyggnaden i Wien.

Ver Sacrum – tidskriften som blev grafisk skola

Tidskriften Ver Sacrum grundades av Gustav Klimt och Max Kurzweil och utkom mellan 1898 och 1903. Den var ovanlig redan till formatet: kvadratisk, i medvetet trots mot bokmarknadens stående rektanglar, och satt med stor omsorg om marginaler, vinjetter och typsnitt. Varje nummer var ett formgivet objekt snarare än en behållare för text. För eftervärlden är Ver Sacrum den bästa nyckeln till hur secessionisterna tänkte om ytan – och den förklarar varför så mycket av rörelsens formspråk översätts naturligt till grafiska posters i dag.

Nyckelverk och legendariska utställningar

Mellan 1897 och 1905 arrangerade föreningen tjugotre utställningar. Den snabba takten – i praktiken tre till fyra visningar om året – gjorde att Wien på kort tid fick se Auguste Rodin, Max Klinger, den skotska Glasgowskolan kring Charles Rennie Mackintosh, japanskt konsthantverk och fransk grafik. Två utställningar har fått ikonstatus.

Den fjortonde utställningen 1902 – Beethovenutställningen

Mellom 15. april og 27. juni 1902 ble hele utstillingshuset forvandlet til et rom rundt Max Klingers Beethoven-skulptur. Rundt førti kunstnere bidro med veggmalerier, relieffer og interiør, og Gustav Mahler dirigerte en bearbeidet versjon av finalen fra Beethovens niende symfoni ved vernissasjen. Utstillingen er den reneste gjennomføringen av Gesamtkunstwerk-ideen som secesjonen skapte.

Beethovenfrisen – 34 meter maleri

Klimts bidrag til Beethovenutstillingen var en frise på cirka 34 meter i lengde og litt over to meter høy, malt med kaseinmaling på lettvektspuss med innslag av bladgull, speilglass, halvedelstener og gardinringer. Billedfortellingen følger avslutningen på den niende symfonien: menneskehetens lengsel etter lykke, ridderen i rustning som møter de fiendtlige maktene – kjempen Typhoeus og gorgonene – og til slutt kysset som forener kunst og menneskehet. Verket skulle rives da utstillingen stengte, men siden en Klimt-retrospektiv allerede var planlagt året etter, fikk det stå. I dag eies frisen av Belvedere og vises som permanent deponering i kjelleretasjen i Secessionsbygningen.

Fakultetsmaleriene og skandalen

Parallelt arbeidet Klimt med tre takmalerier for Wiens universitet – Filosofien, Medisinen og Jussen. Åttisju professorer undertegnet en protest mot dem, og kunstneren løste til slutt inn forskuddet og tok verkene tilbake. Maleriene ble ødelagt i en brann på slottet Immendorf i 1945 og er bare kjent gjennom svart-hvite fotografier og forarbeider. Skandalen markerte vendepunktet der Klimt forlot offentlige oppdrag til fordel for portretter, landskap og de gullskimrende allegoriene som i dag bærer navnet hans.

Stil, teknikk og kjennetegn

Den som vil kjenne igjen et secesjonsverk, kan se etter fire egenskaper: flatens forrang fremfor dybden, kvadratet og rutenettet som ordnende prinsipp, ornamentet som bærende betydning snarere enn utsmykning, samt en påfallende bevissthet om rammen og formatet. Til sammen skiller de østerriksk jugend fra den franske varianten, som beskrives nærmere på siden om art nouveau og jugend.

Kvadratet og rutenettet

Josef Hoffmann fikk tilnavnet Quadratl-Hoffmann – omtrent «kvadrat-Hoffmann» – på grunn av sin nesten tvangsmessige bruk av rutemønsteret. Svart-hvite rutenett går igjen i metallarbeidene hans, i fasadeinndelingen på Palais Stoclet og i margene på secesjonsgrafikken. Der fransk art nouveau søker den asymmetriske kurven, søker Wien det gjentatte kvadratet. Nettopp den geometriske stramheten gjør at secesjonsgrafikk eldes uvanlig godt og harmonerer friksjonsfritt med abstrakte plakater fra senere epoker.

Gullet og den bysantinske overflaten

Klimts gullperiode, omtrent 1901–1909, knyttes vanligvis til to reiseinntrykk: mosaikkene i San Vitale i Ravenna, som han så i 1903, og farens yrke som gullsmed. Gullet ble ikke brukt til å skape en illusjon av rom, men til å oppheve den. Figurenes ansikter og hender er malt naturalistisk, mens klær og bakgrunn løses opp i ornamenter, noe som gir den karakteristiske spenningen mellom levende hud og en flat, dekorert overflate.

Symbolsk ladning og erotikk

Secesjonens billedverden er gjennomsyret av symbolisme: allegorier over liv og død, kvinnen som både trussel og løfte, det ubevisste som bildemotiv. Slektsskapet med den europeiske symbolismen er direkte, og Wien tilførte en psykoanalytisk dimensjon som knapt er tenkelig uten Freuds samtidige arbeid i samme by.

Kunstnerne i og rundt secesjonen

Secesjonen var aldri en enhetlig skole, men en allianse mellom sterke individer. Klimt var frontfiguren, men bevegelsens bredde forklares av at designere og arkitekter hadde like stor innflytelse som malerne.

Klimt, Moser og Hoffmann

Gustav Klimt (1862–1918) er den mest kjente av secesjonistene og behandles grundig på siden om Gustav Klimt. Koloman Moser (1868–1918) var bevegelsens dyktigste grafiker og utformet både plakater, glassmalerier og møbler. Josef Hoffmann (1870–1956) førte secesjonens formspråk inn i arkitekturen og skapte med Palais Stoclet i Brussel, oppført 1905–1911, det mest fullendte eksempelet på et totalt kunstverk, der også Klimt bidro med spisesalsfrisen.

Otto Wagner og neste generasjon

Arkitekten Otto Wagner (1841–1918) sluttet seg til foreningen i 1899, men var ikke grunnlegger. Hans Postsparkasse i Wien, ferdigstilt i 1906, oversatte secesjonens estetikk til en bygning av aluminiumsnagler og glass. Generasjonen etter - Egon Schiele og Oskar Kokoschka - hentet sin tekniske selvtillit fra Klimt og Moser, men vendte dekorasjonen mot nervøs linjeføring og rå psykologi. Overgangen fra secesjon til wienerekspresjonisme skjer rundt 1909 og er et av modernismens raskeste stilskifter.

Splittelsen i 1905 og den lange arven

I 1903 grunnla Hoffmann og Moser produksjonsverkstedet Wiener Werkstätte, finansiert av tekstilindustrimannen Fritz Waerndorfer. Verkstedet produserte sølv, glass, tekstiler, bokbind, smykker og møbler etter secesjonens prinsipper og ble en direkte inspirasjonskilde for senere designkooperativer. Suksessen skjerpet imidlertid en latent konflikt i foreningen mellom dem som ville holde fast ved maleriet som hovedkunst, og dem som ville la kunsthåndverk og kommersiell produksjon veie like tungt.

Den 14. juni 1905 forlot Klimt-gruppen – Klimt, Moser, Hoffmann, Carl Moll og rundt tjue andre – Secesjonen etter en strid som på overflaten gjaldt et gallerikjøp, men som i bunn og grunn gjaldt kunstsynet. Foreningen fortsatte å eksistere og gjør det fortsatt i dag, men perioden som gir bevegelsen dens plass i kunsthistorien, avsluttes der. Arven lever videre på flere plan: i Wiener Werkstätte, i den geometriske formviljen som via Hoffmanns elever når mellomkrigstidens design, og i den grafiske tradisjonen som knytter secesjonens plakater til senere Arts and Crafts-inspirert formgivning.

Markedet har bekreftet verdsettelsen med all tydelighet. Klimts siste fullførte portrett, Dame mit Fächer fra 1917–1918, ble solgt hos Sotheby's i London 27. juni 2023 for 85,3 millioner pund, tilsvarende rundt 108,4 millioner dollar – den gang det dyreste kunstverket som var solgt på auksjon i Europa. 18. november 2025 slo et Klimt-portrett av Elisabeth Lederer fra Leonard Lauders samling rekorden med 236,4 millioner dollar hos Sotheby's i New York.

Wienersecesjonen i hjemmet

Secesjonens formspråk er uvanlig takknemlig i en bolig, av to grunner. Den første er at verkene fra begynnelsen av var tenkt som en del av en innredning – Hoffmann og Moser tegnet rom, ikke bare bilder. Den andre er at stilen forener to egenskaper som ellers sjelden går sammen: dekorativ rikdom og streng geometri. Et secesjonsmotiv kan derfor bære et ellers sparsomt møblert rom uten å gjøre det rotete.

Gull, oker og dypgrønt

Den mest brukte paletten i secesjonsmaleriet beveger seg mellom bladgull, oker, terrakotta, olivengrønt og svart. Den fungerer best mot varmt brutte veggfarger – benhvitt, lys leire, dempet salviegrønt – og mindre godt mot kritthvitt, som gjør gulltonene grå. Et enkelt Klimt-motiv i større format fungerer som rommets tyngdepunkt; to eller tre mindre secesjonsgrafiske verk passer bedre sammen i en gruppe. Les gjerne guiden om å velge riktig kunst til hjemmet før du bestemmer format.

Rammeinnramming og oppheng

Secesjonistene viet rammen like mye omsorg som bildet – Klimts bror Georg var metallkunstner og laget flere av rammene. En smal ramme i svart, eik eller messing ligger nær originalenes uttrykk, mens brede gullrammer i barokkstil motvirker stilens stramhet. Kvadratiske formater har en særlig historisk logikk her, siden Ver Sacrum og flere av Klimts landskap nettopp brukte kvadratet. Vår gjennomgang av hvordan du rammer inn kunst og utvalget av rammer gir konkrete mål å ta utgangspunkt i.

Tips: Heng et secesjonsmotiv med gullpreg på en vegg som får kveldslys fra en lampe med varm tone, heller enn i direkte dagslys. Bladgullet i originalen bygger på refleksjon, og en varm lyskilde på 2 700 kelvin gjengir denne effekten betydelig bedre i en trykt reproduksjon enn kaldt dagslys, som trekker fargen mot grønt. Plasser motivet slik at øyet møter det i omtrent 145 centimeters høyde fra gulvet.

Kombiner med andre epoker

Secesjonens rutenett gjør den uvanlig lett å kombinere. Den fungerer sammen med skandinavisk 1900-tallsdesign, japanske tresnitt – secesjonistene samlet selv på dem – og geometrisk abstraksjon fra 1920-tallet. Unngå derimot å blande den med tung barokkgrafikk, som konkurrerer om den samme dekorative oppmerksomheten. Ideer til å bygge en helhetlig gruppering finner du i guiden om bildevegg og i teksten om å innrede med plakater.

Hvor finnes secesjonens verk i dag?

I motsetning til mange kunstbevegelser er secesjonens produksjon uvanlig geografisk samlet. De fleste hovedverkene finnes fortsatt i Wien, innen gangavstand fra hverandre, noe som gjør byen til det eneste stedet der bevegelsen kan studeres i sin helhet. Spredningen til resten av verden skjedde først i andre halvdel av 1900-tallet, i stor grad som følge av restitutionsprosesser etter konfiskasjonene under andre verdenskrig.

De fire husene i Wien

Belvedere eier Kysset fra 1907–1908, verket som tiltrekker flest besøkende av alle østerrikske kunstverk, samt Beethoven-frisen, som er deponert i Secessionsbygningen. Leopold Museum i MuseumsQuartier rommer verdens mest omfattende Schiele-samling – rundt 300 verk, hvorav rundt 40 malerier – innenfor en totalsamling på over 8 300 gjenstander. Museum für angewandte Kunst forvalter Wiener Werkstättes arkiv og Klimts fullskala kartonger til Stoclet-frisen. Secessionsbygningen fungerer fortsatt som utstillingshall og drives av kunstnerforeningen, som dermed er en av Europas eldste fortsatt aktive kunstnerdrevne institusjoner. En oversikt over samlingen finnes hos Leopold Museum.

Verkene som forlot Østerrike

En rekke nøkkelverk befinner seg i dag utenfor Wien. Portrettet av Adele Bloch-Bauer fra 1907, ofte kalt den østerrikske Mona Lisa, ble tilbakeført til familien Altmann i 2006 etter en langvarig restitueringsprosess og ble samme år kjøpt av Neue Galerie i New York for 135 millioner dollar – den gang verdens dyreste maleri. Stoclet-frisen befinner seg fortsatt i Palais Stoclet i Brussel, som er privateid og stengt for allmennheten, men som siden 2009 har stått på Unescos verdensarvliste. Denne spredningen forklarer hvorfor reproduksjoner har hatt så stor betydning for secesjonens gjennomslag: For de fleste betraktere er det i trykt form verkene faktisk møter dem.

Tidslinje

1862 – Gustav Klimt blir født i Baumgarten utenfor Wien, som sønn av gullgraveren Ernst Klimt. 1873 – Verdensutstillingen i Wien gjør byen til en europeisk scene, og Künstlerhaus blir dens kunstneriske arrangør. 3. april 1897 – Vereinigung Bildender Künstler Österreichs – Secession grunnlegges av nitten kunstnere; Klimt velges til formann. 1898 – Den første secesjonsutstillingen åpner, tidsskriftet Ver Sacrum utkommer med sitt første nummer, og Olbrichs utstillingshus står ferdig. 1900 – Fakultetsmaleriet Filosofien vises og utløser protester fra åttisju professorer ved Universitetet i Wien.

15. april–27. juni 1902 – Den fjortonde utställningen, Beethovenutställningen, öppnar med Klimts 34 meter långa Beethovenfris och musik dirigerad av Gustav Mahler. 1903 – Wiener Werkstätte grunnlegges av Josef Hoffmann og Koloman Moser med Fritz Waerndorfer som finansiør; Klimt reiser til Ravenna og ser de bysantinske mosaikkene. 1905 – Klimt-gruppen forlater Secessionen 14. juni; samme år påbegynnes Palais Stoclet i Brussel. 1907–1908 – Kyssen males og kjøpes av den østerrikske staten allerede før det er helt ferdig. 1918 – Klimt, Moser, Schiele og Otto Wagner dør alle dette året, og den wienske århundreskifteepoken avsluttes.

1945 – Fakultetsmålningarna förstörs i branden på slottet Immendorf. 1986 – Beethovenfrisen görs permanent tillgänglig för allmänheten i Secessionsbyggnadens källare efter omfattande konservering. Mai 2018 – Fasadrenoveringen av Secessionsbyggnaden avslutas sedan samtliga 2 500 lagerblad och 311 bär förgyllts på nytt. Juni 2023 – Dame mit Fächer säljs för 85,3 miljoner pund i London. November 2025 – Klimts porträtt av Elisabeth Lederer säljs för 236,4 miljoner dollar i New York.

Beslektede bevegelser og kunstnere

Wienersecesjonen inngår i et tett nettverk av samtidige bevegelser. Den franske og belgiske grenen behandles på siden om art nouveau og jugend, mens den britiske forhistorien med gjenopprettelsen av håndverket beskrives under Arts and Crafts. Bildenes drømmelogikk deles med symbolismen, og den geometriske disiplinen peker frem mot Bauhaus. Blant enkeltkunstnere er Gustav Klimt og Egon Schiele de selvsagte inngangene.

I Norden fikk århundreskiftets formvilje sitt eget uttrykk. Prins Eugen lot arkitekten Ferdinand Boberg tegne Waldemarsudde i 1903–1905, med en galleribygning som ble tilføyd i 1913, og samlingen omfatter i dag rundt 7 000 verk; museet presenteres av Prins Eugens Waldemarsudde. Ateneum i Helsingfors viste utstillingen Gallen-Kallela, Klimt & Wien fra 26. september 2025 til 1. februar 2026 og kartla dermed den direkte kontakten mellom Wien og den nordiske kunsten rundt århundreskiftet. En fordypning i den nordiske parallellen finnes under nasjonalromantikken. Flere faktasider om kunstnere og bevegelser er samlet i Kunnskapsbanken.

Vanlige spørsmål om Wienersecesjonen

Ta med Wien in i ditt eget rum

Wienersecessionen var i grunden ett försök att låta konsten flytta in i vardagen – i böcker, möbler, byggnader och rum. Att hänga ett secessionsmotiv är därför en ovanligt trogen tillämpning av rörelsens egen idé. Utforska motiv från Klimt och hans samtida bland våra kända konstnärer, jämför med det äldre måleriet i klassisk konst, och fördjupa dig i rörelsens historia i uppslagsartikeln om Vienna Secession.